De nye selskapene som er kommet inn på norsk sokkel har virket som pådrivere for hele aktiviteten. De er kreative og utålmodige, og kommer med alternative løsninger og forslag. Kombinert med høyere oljepris har dette skjerpet de etablerte selskapene innsats for å ta ut haleproduksjonen. Ytterligere 2-3 selskaper står på tur for å bli godkjent, men departementet synes ikke lenger å ha noen høy profil mot nye aktører på norsk sokkel.

Offshore.no: Helge Keilen kommenterer

Enkelte hevder at inngangskravene til nye aktører på norsk sokkel er for lave. Det er ikke nødvendigvis riktig. Oljedirektoratet tester enhver ny søker langs en rekke parametere, som geologi, geofysikk, økonomi og sikkerhet. Alt dette skal være på plass for godkjenning finner sted. Det viktigste fortrinnet med de nye aktørene er deres evne og kreativitet til å finne nye og spennende prospekter. Dersom de bare er deltager i en lisens, og ikke opererer den, synes det unødvendig at de skal ha full HMS-kompetanse. Det er jo nok at operatøren selv har. De mindre selskapene skal bidra til å finne mer olje og gass på sokkelen. Om dette skjer har de som oftest for liten løfteevne til å påta seg en selvstendig feltutbygging, og større selskaper må ta over. Vokser et og annet selskap under prosessen seg større, har vi ingenting imot det. Hva vi ikke ønsker er at små selskaper skal påta seg større forpliktelser, og så gå konkurs og overlate eventuelle fremtidige fjerningskostnader til den norske stat. En forskrift er nå underveis for å hindre dette. Ellers vil utviklingen trolig følge mønsteret fra UK, der kontraktører overtar selve driften av feltet. Slik vil mange mindre felt over tid bli drevet også på norsk sokkel.

Riggmangel

De reviderte investeringstallene for norsk petroleumsvirksomhet i 2005 viser en nedgang på 600 millioner kroner på letesiden, og den direkte årsak er mangelen på kvalifiserte rigger. Riggmangelen er et verdensproblem, og det er ikke lett å finne en løsning på dette for Norges vedkommende. Det er en industridimensjon i dette. Norge stiller særskilte tekniske krav til riggene, vi har egne arbeidstidsbestemmelser og trenger mer mannskap for å operere riggene. Dette gjør flytting over grensen tidkrevende og kostbart. Selv om reglene i utgangspunktet er ganske like mellom Norge og UK, er håndhevingen av dem forskjellige. I tillegg kommer at letenivået på norsk sokkel er usikkert, både i mengde og tid. Når alle krav summeres, fra riggeiere, operatører og Petroleumstilsynet, er resultatet er en kostnadsforskjell som i beste fall krever lange certepartier for riggene. Dersom ikke riggeierne får dette kan de beskjeftige riggene internasjonalt. Noen riggselskaper prøver å lempe på problemet ved å introdusere samarbeidsavtaler, men hittil har ikke dette gitt større utslag for aktiviteten på vår sokkel.

Rikgass

Noen og enhver kan ha blitt forundret over styrken i kritikken over den planlagte eksporten av såkalt rikgass fra Tampen-området til UK. Diskusjonen om sikring av tilgang på råvarer vil gå sin gang, men det er et faktum at Norge har vært flinke til å ta rikgass i land; På Snøhvit, Nyhamna, Kollstø og Kårstø. Kårstø-anlegget går nå for full kapasitet. Dersom man skulle utvide det for en kort periode, for å ta imot rikgass fra Tampen (Statfjord senfase), ville det bli ekstremt dyrt. Anslagsvis en milliard kroner ville gått med til en utvidelse, uten at vi hadde sikkert for at anlegget ville bli fylt opp igjen over tid. Økonomisk sett har eierne av gassen finnet at det mest lønnsomme er å selge rikgassen over Tampen Link til UK, hvor de fikk et meget godt tilbud. Vi konstaterer at Stortingets Energi- og Miljøkomite var enige i dette, men at et flertall ønsket å utrede de samfunnsmessige konsekvensene ved eksport av rikgass i en egen Stortingsmelding om gass og gassinfrastruktur, etter forslag støttet av AP og Fr.P.

FoU-satsning

De senere år har myndighetene satset mer på forskning og utvikling innen olje- og gassektoren, og man synes stort sett er på vei mot riktig mål. OG21 ble startet for fire år siden, og hensikten var å få frem en helhetlig strategi på petroleumsforskningen og behovet for teknologiutvikling. Tidligere drev myndighetene med sin forskning, og industrien med sin. Under ledelse av Norges Forskningsråd henger dette nå mye bedre sammen og partene er enige om viktige problemstillinger som dypt vann, økt utvinning og miljøvennlig produksjon. I tillegg er letevirksomheten og arktisk teknologi kommet til på dagsorden, og det er et viktig signal at Olje- og Energidepartementet om kort tid vil opprette en egen avdeling for teknisk industrialisering – som skal koble petroleums- og energiforskning.