Hva man enn ”tror” om menneskeskapte klimaendringer, må politikken bygge på kostnadseffektivitet og teknologinøytralitet. Ellers kan det gå riktig galt.

Klimarealistene har holdt seminar og lagt frem skarp kritikk mot FNs klimapanel. Seminaret gis omfattende dekning i ukens Teknisk Ukeblad, men resten av pressen ser som vanlig ut til å vende det døve øret til.

Spørsmålet er om jordens temperatur mest er styrt av naturlige variasjoner eller av menneskenes utslipp av klimagasser. Ser man på den historiske utviklingen over mange tusen år virker det temmelig kaldt i dag, og variasjonene det siste århundret virker beskjedne. Over 100 år er det blitt varmere, men mye av oppvarmingen skjedde før det ble fart i klimagassutslippene rundt 1950, og da som en forlengelse av en lengre varmetrend siden den lille istiden. Også siden 1950 har det gått opp og ned. Det er egentlig bare i perioden 1980-2000 det ser ut som CO2-veksten faller tydelig sammen med oppvarming, men siden 2000 har temperaturen ligget flatt igjen selv om CO2-utslippene har økt.

Ut av den lille istid

Teknisk Ukeblad viser en graf som illustrerer en helt annen analyse enn klimapanelet: Variasjonene vi har sett i perioden 1880 til i dag - som er den perioden vi har direkte observerte data fra - er bare små krusninger på en langsiktig trend som skyldes at vi fortsatt er på vei ut av den lille istiden. Den ender på en langt lavere temperatur enn etter klimapanelets spådommer, og da uten at det er stort vi kan gjøre med saken. Klimapanelets fremskrivninger blir da ekstrapolering fra den oppadgående delen av en enkelt krusning.

Naturligvis er saken mer komplisert enn det man bare kan lese ut av slike kurver, men den usikkerheten går alle veier.

Ingen konsensus

Jeg har fulgt denne diskusjonen, fra begge sider, gjennom 20 år, og er ikke i tvil om at det finnes seriøse og velbegrunnede hypoteser som spenner over hele bredden fra nesten ingen til hovedsakelig menneskelig påvirkning. Det finnes ingen ”konsensus” om noe som helst.

Å telle hoder er i strid med den vitenskapelige metode; det er virkeligheten som har rett, uansett hvor mange som måtte mene det ene eller andre. Likevel føler politikere og andre beslutningstakere at de må velge noen å stole på, og da er det lett å gi seg til hodetelling.

Problemet er at det ikke egentlig er det man har gjort. Verden valgte en helt annen fremgangsmåte som er enda farligere: Man opprettet en egen institusjon - IPCC eller klimapanelet - som ble forhåndsoppnevnt til å finne ”sannheten” på politikernes vegne, og den fikk i oppdrag å fokusere på menneskelige utslipp.

Det er tydelig at denne spesifikasjonen av oppdraget har hatt betydning. IPCC ser stort sett bort fra andre naturlige variasjoner enn Solens direkte innstråling, rundt 10% av totalen, siden andre sammenhenger ikke anses som bevist eller antas å jevne seg ut. Dermed blir det i praksis en viktig inngangsforutsetning. Da er det ikke så rart at det også blir resultatet.

Forsvarerne av klimapanelet sier at det ikke driver egen forskning, bare bygger på andres, men det gjør ikke saken mer betryggende. Det er likevel en utvelgelsesmekanisme med den vanlige risiko for at ett enkelt miljø låser seg fast i sine inngangsforutsetninger og bevisst eller ubevisst lar seg styre av prestisje, behovet for å beskytte det man tidligere har sagt, og et naturlig ønske om ikke å svikte alle de allierte innenfor politikk, media osv som etter hvert har sluttet seg til.

Det er lett å forestille seg hvordan mange ville oppfattet det som en kjempeskandale om klimapanelet skulle endre sine konklusjoner vesentlig.

Man kan derfor ikke ta det som gitt at klimapanelet har rett, så lenge det finnes andre og minst like velbegrunnede hypoteser.

Man må tenke selv

Da er det dessverre ikke noe alternativ til å tenke selv, selv for alle oss ikke-forskere som tvinges til å ha en mening om saken, siden den kan ha så store konsekvenser for utformingen av politikken.

Nå er ikke det så vanskelig som man gjerne tror. Klimavitenskapen omfatter så mange ulike fagdisipliner at det ikke er mulig for noen å være eksperter på mer enn svært avgrensede områder.

Selv de som kaller seg for klimaforskere generelt må bruke sitt beste generelle skjønn når de vurderer hva de skal bygge på fra de aller fleste enkeltområdene. Alle er nesten like mye amatører der man ikke er spesialist.

Det betyr at det faktisk ikke er så stor forskjell på en naturvitenskapsmanns, en annen fagpersons, og en lekmanns muligheter til å vurdere de overordnede konklusjonene. Forskjellen ligger mer i hvor mye tid man kan bruke på sette seg inn i en enorm stoffmengde, og hvor åpen man er for å vurdere andres synspunkter.

Jeg har nok gjennom årene brukt mer tid på dette enn de fleste andre som ikke jobber med klima på heldag. Min konklusjon er at det er betydelig større sannsynlighet for at menneskenes påvirkning er liten enn for at den er stor. Men jeg har også stor respekt for at jeg kan ta feil.

Ta høyde for alle muligheter

Den gode nyheten er at det egentlig ikke er nødvendig - selv for politikerne - å trekke en endelig konklusjon. Det vi trenger å gjøre, er å utforme en politikk som så godt som mulig tar høyde for de viktigste mulige utfallene:

a) Klimapanelet har rett, og fortsatte klimagassutslipp vil drive temperaturen oppover.

b) Naturlige variasjoner dominerer, klimagasser er ikke farlige, men det blir varmere likevel.

c) Naturlige variasjoner dominerer, og det blir kaldere.

Oppvarmingen fra 1980-2000 regnes som et sterkt varsel om at (a) kan være riktig, og at man derfor må satse alt på å få ned klimautslippene. Selv vil jeg si at det faktum at Solen nå meget overraskende har holdt seg helt i ro i flere år, kombinert med at temperaturen har ligget flatt lenge, er et sterkt varsel om at vi kan være på vei mot en kaldere periode, i verste fall en ny liten istid.

Skal vi være føre vàr i forhold til (a), må vi også være det i forhold til (b) og (c).

Energi, utvikling og mat

Samtidig er det noen andre forhold som er nesten helt sikre.

Det ene er at bare forventet vekst i den tredje verden medfører et voldsomt økt energibehov, og vi ville helst sett at veksten skulle omfatte flere enn det vi i dag venter.

Det andre er at verden opplever en uhyggelig matvarekrise. Dagsavisen hadde i forrige uke et stort forsideoppslag om at en milliard mennesker sulter. Tallet har vokst med ca. 200 millioner på 15 år. Denne tragedien er over oss, her og nå. Skal vi få gjort noe med den, må vi i hvert fall sikre tilgangen på mye og ikke for dyr energi, og hindre fortrengning av dyrkbar mark.

De rike land trenger ikke noe særlig økt energiforbruk, og kan også bruke energi langt mer effektivt. Men også våre land trenger å utvikle seg videre, både for å fange opp svake grupper og for å ha nye muligheter og utfordringer å strekke oss mot.

Vi har ikke råd til å sløse med ressursene

Denne siste gruppen forutsetninger forteller oss at verden så langt fra råder over noen Sareptas krukke. Selv om vi skulle legge de mest pessimistiske klimaforventningene til grunn, vil verden aldri kunne sette inn mer en begrenset mengde ressurser på klimatiltak.

Det er derfor to konklusjoner som er sikre uansett hvilket utfall vi venter oss.

Den første er vi ikke har råd til å sløse bort en eneste krone. Jo mer alvorlig man måtte mene at klimaproblemet er, jo mer klimabeskyttelse må vi skaffe oss pr. krone.

Og selvsagt er det også konklusjonen hvis man mener at naturlige variasjoner dominerer. I så fall vil det i ettertid vise seg at det var unødvendig å bekjempe det vi trodde var klimautslipp. Ingen vil kunne kritisere at vi gjorde det, men dommen vil bli hard hvis man brukte så store unødvendige ressurser at det satte verdens utvikling sterkt tilbake.

Fremfor alt må vi unngå å ødelegge verdens energiforsyning og evne til å produsere mat hvis det blir kaldere. Det er et faktum at mer kulde dreper flere enn mer varme. Hungersnød vil gjøre det mye verre.

Vi har ikke råd til å miste teknologiske muligheter

Den andre konklusjonen er at vi ikke har råd til å miste noen teknologiske muligheter. Det betyr at alle ordninger vi måtte innføre for å fremme klimapolitikk og utvikle ny teknologi må være teknologinøytrale. Vi må slutte med å gjette hvilke teknologier som vil virke, for det vil med stor sikkerhet bety at vi gjetter bort andre som meget vel kan virke bedre.

Slik er det også med energi. Bruk av fossile ressurser betyr i dag utslipp av CO2, men samtidig er i hvert fall olje og gass de mest hensiktsmessige, fleksible og rimelige energikilder verden kjenner. Vi må ikke gi slipp på dem dersom det ikke er helt nødvendig.

Samtidig har alle andre energiformer sine problemer. Særlig er mange typer fornybar energi svært arealkrevende. Ved sterk oppskalering vil de legge beslag på så mye areal at det vil fortrenge skog og dyrket mark, og det betyr både store engangsutslipp av CO2 og store tap av årlig opptak av CO2. Dette blir i dag vanligvis ikke tatt med i regnestykkene.

Det er ikke vanskelig å finne eksempler på fornybarteknologier som totalt sett fører til mye større utslipp enn olje og gass, og heller ikke det omvendte. Allerede i dag kan vi slå fast at det ikke går noe klart skille mellom ”fossile” og ”fornybare”. Hvis vi tenker oss at det var mulig å liste alle de tallrike forskjellige teknologiene og bruksmåtene fra de beste til de verste, vil vi finne begge typer spredt langs hele listen.

Utviklingsmuligheter

I virkeligheten er det meget vanskelig å lage en slik liste, og enda vanskeligere å si hvordan den vil se ut i fremtiden. Både fossile ressurser og fornybare har utviklingsmuligheter. Ingen kan på forhånd si hvilke energikilder som best vil løse sine problemer med hvilke teknologier. Her må vi ikke stirre oss blinde på etablerte teknologier, men ha øynene åpne for alt nytt.

For eksempel har Offshore.no nylig fortalt om to helt nye teknologier. Den ene handler om å splitte naturgass direkte opp i hydrogen og tørt karbon. Hvis den slår til, vil vi trenge all den gassen vi kan få tak i, så lenge som mulig. Den andre, som virker mer fantasifull, handler om å hente hydrogen fra vann og presse sammen hydrogenmolekylene slik at de fra seg mye mer energi enn ved forbrenning. Hvis den slår til, teknisk og økonomisk, vil den kunne presse fossil energi ut av markedet.

Slik kan vi utvilsomt finne en rekke muligheter med eller uten bruk av olje, kull, gass, vind, vann, trevirke, atomkraft, jordvarme, alger, mais osv. Noen vil lykkes, andre ikke. Mest sannsynlig vil det beste alltid være en mix av alt sammen. Det nytter ikke å gjette på forhånd.

Like rammebetingelser

Hva som er ”best” vil ikke bare bestemmes av klimagassutslippene, og ikke bare av lønnsomheten, men av kombinasjonen, hvis vi skal være føre vár i forhold til alle utfall, og samtidig sikre verdens energiforsyning. Det oppnår vi best ved å bygge klimahensynet inn i lønnsomheten. Lik pris på karbonutslipp eller karbonopptak overalt, uansett ressurs, uansett teknologi, er det eneste som kan ivareta både kostnadseffektivitet og teknologinøytralitet. Sterk satsing på FoU er alltid riktig, men også midler for FoU må fordeles ut fra likeverdige kriterier.

Gjetting i form av nasjonale delmål som skal gjennomføres ved hjelp av subsidier, restriksjoner, kvoteringer, forbud eller påbud vil bare føre til økte kostnader og dårligere løsninger til skade for både klima og utvikling, sammenlignet med like rammebetingelser. Særlig er det helt galt å gjette bort hele hovedsektorer som olje, gass og kull. I hvert fall oljeindustrien har en teknologibase som har alle muligheter for å vinne i en fri konkurranse om hva som er best.

Hvis tilhengerne av ”fornybarsamfunnet” har rett, vil de vinne uansett - de trenger ikke kreve noe annet enn like rammebetingelser, de heller, og de trenger ikke angripe oljeindustrien med annet enn gode teknologiske idéer.

Tilpasningsmuligheter

Lik prising av karbon i alle sammenhenger kan oppnås med et globalt kvotemarked pluss en like stor avgift eller tilskudd der hvor man ikke klarer å få til kvotesystemer.

En annen stor fordel ved dette er at det vil være forholdsvis enkelt å justere prisen ved å heve eller senke utslippstaket. Det betyr at vi kan tilpasse prisen og strengheten i klimapolitikken etter som vi finner ut mer om hva som påvirker klimaet. Ser vi f. eks. om ti år at Solen vinner over CO2, kan vi sette opp taket, og vi vil ikke ha tapt mer ressurser enn nødvendig. Hvis varmepådrivet fra CO2 skulle komme tilbake med fryktelig kraft, kan vi senke taket og øke prisen uten å tape mer tid enn nødvendig.

Det er mye vanskeligere og mer tidkrevende å forandre en urskog av selektive virkemidler innenfor hvert enkelt land.

OK, det vil sikkert vise seg vanskelig å få på plass et helt ideelt system. For noen sektorer kan det være umulig å sette pris på karbonet, og i så fall kan det være riktig å vurdere andre virkemidler. Men poenget er at man må ha lik prising som overordnet mål, og velge dette overalt der man kan gjøre det mulig.

Grønt er ikke alltid grønt

Man skulle tro at kostnadseffektivitet og teknologinøytralitet var nokså innlysende prinsipper.

Man skulle også tro at å enes om disse prinsippene, og så la forskerne jobbe videre i fred, var et godt forlik mellom de stridende partene, fordi de sikrer de viktigste hensyn som alle er opptatt av,

Men ikke desto mindre avviker norsk politikk sterkt fra disse prinsippene uten at det er nødvendig, og det kommer daglig krav om enda mer selektiv politikk, som fører til iverksettelse av svært kostbare nasjonale tiltak.

Mange tror at man må vise hvor sterkt man tror på klimatrusselen ved å støtte flest mulig dyre nasjonale tiltak, og at man er mer ”grønn” jo sterkere man tror og jo mer penger man vil kaste inn.

Det er jo helt feil, på begge punkter.

Det kan hverken være grønt, rødt eller blått å ”tro” sterkt på ett bestemt utfall for fremtiden dersom det er flere muligheter. Miljøet tjener f. eks. ikke noe på at vi bekjemper CO2 dersom naturlige variasjoner dominerer, tvert imot. Enten det blir kaldere eller varmere på grunn av naturlige variasjoner vil det medføre miljøproblemer som vi da vil stå dårligere rustet til å møte.

Og det er i hvert fall ikke ”grønt” å prioritere dyre klimatiltak fremfor billige, uansett hvor i verden de gjennomføres. Selve byrdefordelingen mellom rike og fattige land kan og bør løses på andre måter enn at rike land finansierer dyrere tiltak hjemme fremfor billigere tiltak ute. Hovedbegrunnelsen for å gjøre dyre ting hjemme er at Norge skal ”gå foran med et godt eksempel”, men i virkeligheten er det et svært dårlig eksempel, fordi det svekker de globale fellestiltakene.

Den grønneste politikken jeg kan tenke meg er å stoppe å krangle om hvem som ”tror” mest og best, sørge for at alle klimahypoteser blir tatt med i betraktning og grundig utforsket, om nødvendig utenfor klimapanelet, og sette alle kluter til for å gjøre klimapolitikken så kostnadseffektiv, teknologinøytral og global som mulig. Så kan man diskutere hvor utslippstakene skal settes.

Da må man våge å gå mot skadelig symbolpolitikk som kreves av organisasjoner som liker å kalle seg grønne, men i virkeligheten slett ikke er det.

------------------------------------------------------------------

Hans Henrik Ramm er en uavhengig petroleumsstrategisk rådgiver som også utgir kommentartjenesten Behind The News med analyser av aktuelle temaer knyttet til olje/gass, økonomi, ny vekstteori og norsk politikk, se www.rammcom.com. Ta kontakt med btn@getmail.no for gratis prøveabonnement.