I løpet av 30 år har Statfjord produsert olje for rundt 1 400 milliarder kroner, tilsvarende verdien av de antatte olje- og gassressursene utenfor Lofoten og Vesterålen. Det forteller mye om kronjuvelen på norsk sokkel.
Blokkene 33/9 og 33/12, to nummer i rekken, samlet i utvinningstillatelse 037 inneholder Olje-Norges viktigste fundament; Statfjord. Statfjord A kom i produksjon 24. november 1979.
Dette er historien om oljefeltet som skapte et oljeselskap, og langt på vei en oljenasjon. Fortsatt er Statfjord i produksjon. Det skulle ha vært slutt for lenge siden. Men her som på Ekofisk, Gullfaks, Oseberg, Snorre, Draugen og Heidrun er økt utvinning en dundrende suksess. Det norske oljeeventyret er historien om mye som ble mye mer.
Beslutningen om å bygge ut Statfjord ble basert på at rundt 48 prosent av de tilstedeværende reservene kunne utvinnes. Nå er mer enn 60 prosent utvunnet, og det endelige resultat kommer til å bli rundt 70 prosent. Det overgår foreløpig alle andre norske felt med hensyn til utvinningsgrad. Men så har også Statfjord vært et fremragende reservoar; på høyde med de beste i Midtøsten.
De som fant og bygget Statfjord, og mange av de som var med som første generasjons operatører, er nå pensjonister. Nylig ble mitt nabohus på Madlamark i Stavanger solgt, og jeg fikk en ny nabo; en ung mann som jobber i Statoil og som kom fra Hydro-siden i selskapet. Han er så ung at han kunne vært min sønn. Han er reservoaringeniør og jobber på Statfjord. Vi har allerede hatt flere spennende samtaler. Statfjord er blitt et flergenerasjonsprosjekt. De som skal produsere Statfjord til det er slutt vil ha enda større utfordringer enn de som produserte Statfjord da det begynte.
Visst var Ekofisk først, viktig og størst med hensyn til tilstedværende reserver da det ble funnet i 1969, men da Statfjord ble satt i produksjon ti år senere, overgikk feltet alt annet på norsk sokkel i kraft av sine enestående produksjonsegenskaper. På den beste dagen i feltets historie ble det produsert 850 204 fat. Ingen andre norske oljefelt har vært i nærheten av en slik rekord.
Statoils første sjef og ansatte Arve Johnsen satset høyt da han i 1973 sammen med sin styreleder Jens Chr. Hauge gikk til regjeringen Korvald og ba om å få 100 prosent av de to blokkene i utvinningstillatelse 037. Det ble 50 prosent, men det var nok til å skape et oljeselskap. Ikke noe annet felt har hatt større betydning for etableringen av Statoil enn Statfjord. Selv om feltutbyggingen var preget av rystende kostnadsoverskridelser, skapte likevel Statfjord et økonomisk fundament som ble avgjørende. Uten Statfjord eller tilsvarende i inntektskilde ville Statoil vært et annet selskap. Statfjord ga selskapet en drømmestart. Feltet fikk også symbolsk betydning for selskapets status og kultur, noe som viste seg da SDØE-reformen ble implementert. I den statlige "vingeklippingen" av Statoil ble Statfjord unntaket. Statoil fikk beholde sine opprinnelige andeler. Skjermingen av Statfjord var avgjørende for at Arbeiderpartiet kom til enighet med regjeringen Willoch II om å støtte den store oljepolitiske reformen midt på 1980-tallet.
Men Statfjord hadde stor sprengkraft til politisk strid, noe som viste seg da tidspunktet for operatørskifte kom. Få oljesaker førte til mer spetakkel i Stortinget enn denne. Statoil hadde i konsesjonsvilkårene en rett til å overta operatøransvaret åtte år etter drivverdighet var erklært, og Mobil hadde akseptert betingelsene. Striden oppsto da regjeringen Willoch I som en av sine første handlinger trakk tilbake Harlem Brundtland-regjeringens forslag om å utøve opsjonen til operatørskifte. Det ble på mange måter regjeringens kamp mot seg selv som 100 prosent eier av et statsoljeselskap. Ordvekslingen ble skarp i 1982 da Arve Johnsen påsto at regjeringen handlet i strid med nasjonale interesser, og da statsminister Willoch spurte om det var regjeringen eller Statoil som styrte landet.
Operatørskiftet ble gjennomført, Statoil ble vingeklippet, børsnotert og fusjonert, og er i dag et større og mektigere selskap enn noensinne. Men regjeringen har sannsynligvis mindre innflytelse over selskapet i dag. 67 prosent av eierinteressene gir et godt utbytte og en god tilskuerplass. Statens mann sitter alltid på første benk under generalforsamlingen.
Det viktigste er likevel at selskapet opptrer kommersielt og i trådt med god etikk og virksomhetsstyring. Statoil er et norsk flaggskip, og Statfjord er en viktig årsak til at Statoil er kommet dit selskapet er i dag. At fusjonspartneren Hydro i sin tid takket nei til å delta i Statfjord, er det spørsmål av underordnet betydning. Men ubalansen lar seg utjevne ved at det Statoil som sa ja til Statfjord presterte den utilgivelige feilvurdering å trekke seg ut av det gigantiske Kashagan-feltet i Det kaspiske hav.
Statfjord er ikke lenger det fundament for selskapet som feltet var. Men Statfjord stiller fortsatt en ung generasjon medarbeidere overfor viktige og krevende oppgaver.
Og Statfjord holder liv i drømmen om å finne det store.
-------------------------------------------------------------
Bjørn Vidar Lerøen har fulgt utviklingen av Norge som oljenasjon fra slutten av 1960-tallet. Han har vært journalist i Bergens Tidende og Aftenposten. Fra 1991 var han spesialrådgiver i Statoil.I begynnelsen av 2008 forlot han StatoilHydro da han som 58-åring tok imot selskapets tilbud om tidligpensjon. Han er i dag politisk rådgiver for ordfører Leif Johan Sevland i Stavanger. Lerøen har skrevet en rekke bøker, blant annet Statoil og Oljedirektoratets historie. Han er en aktiv og profilert foredragsholder.