Han er lærersønnen av ishavsslekt som ble gründer i en alder av 29 og bygget opp det største konsulentmiljøet i Nord-Norge og som fremdeles er utrettelig på farten for å promotere sin kjære landsdel. Møt Johan Petter Barlindhaug (69).

For tiden pågår en debatt som kan tyde på at "sutrekulturen" i vår nordligste landsdel er på retur. I Tromsø bor en kar som hele sitt liv har vært målrettet og kreativ og som har sett muligheter. I sitt syttiende år er Johan Petter Barlindhaug fremdeles meget aktiv, selv om firmaet som bærer hans navn for lengst drives og stort sett eies av andre. Lang, mager og veltrent etter flere tiår som aktiv håndballspiller og friluftsmenneske, er det noe Hamsunsk over skikkelsen hans og verbalt viser han samme engasjement som den legendariske dikterpresten Petter Dass, på folkemunnet kalt "Nordlands Trompet".

Nordens Paris

Navnet Barlindhaug kommer fra en gård på Sunnmøre, men både far og bestefar til Johan Petter var lærere. I andre enden av slekten var det fangst- og ishavsfolk og på slutten av 1800-tallet oppdaget oldefaren Victoria-øya mellom Franz Josefsland og Kvitøya, som i 1930-årene ble urettmessig overtatt av russerne.

Johan Petter ble født i Tromsø i krigsåret 1940 og første minnet er at han og kameratene plukket opp stålsplinter fra bakken etter angrepet på den tyske krysseren "Tirpitz". Planen var å ta utdannelse innen det maritime, men en uventet G i matematikk på realskolen (slurvefeil) fikk ham egenhendig til å melde seg opp på gymnaset. Sjølivet begrenset seg til sommerferiejobb som 15-åring som dekksgutt på Hurtigruten.

Tromsø hadde vært heldige mot slutten av krigen, da tyskerne stoppet sin brente jords taktikk noen få mil unna. Barlindhaug beskriver Tromsø på 1950-tallet som en sovende by og det var først med den nye Tromsøbrua mot slutten av tiåret at utviklingen begynte å skyte fart.

- Tromsø begynte etter hvert å ligne sitt gamle jeg. På 1850-tallet hadde byen vært et av de største vekstsentra i Norge og noen franske journalister beskrev den som "Nordens Paris". Med blikket vendt både sørover mot kontinentet og nordover mot isødet, var Tromsø et knutepunkt. Finere damer bar fjorårets mote fra Paris og embetsverket snakket fransk. Selv om dette etter hvert forsvant, har Tromsø alltid bevart utadvendtheten, men det var først i 1960-årene at utviklingen skjøt fart igjen, sier Barlindhaug.

Studentliv

Selv var han fra 1959 vel plassert i Trondheim for å studere til bygningsingeniør ved Norges Tekniske Høyskole (NTH).

- Jeg ble raskt med i klubbstyret og utnyttet livet i Studentersamfunnet med alle dets tilbud samtidig som jeg var aktiv håndballspiller. Med så mange fristelser lærer man mye om konsentrasjon, og en del klarte nok ikke kombinasjonen. Under en Århønefest i 3. klasse sa daværende professor og senere olje- og energiminister Vidkunn Hveding med lærdommen fra NHT kommer man frem i verden, uansett hvilke fag man studerer. Ettertiden har vist at Hveding, som selv snakket syv språk, hadde helt rett, sier Barlindhaug. Selv måtte han overvinne en annen utfordring, nemlig stamming.

- Allerede som tenåring hadde jeg store problemer. En utmerket logoped lærte meg teknikker for hvordan jeg skal unngå å starte en retning med "feile" ord, og dette har fungert godt. Jeg vet intuitivt når lydene er underveis og jeg har gjennom årene holdt hundrevis av foredrag uten at noen har merket noe, sier han.

Årene hos Geni-Olsen

Med hovedfag i statikk var den første jobben etter NTH på et lite konsulentkontor i Trondheim. Her ble han tilbudt partnerskap, men valgte stilling tid hos det velrenommerte firmaet Dr. Techn. Olav Olsen i hovedstaden. Olsen selv, som gikk under kallenavnet "Geni-Olsen" for sin fantastiske teft til å se konstruksjoner og løsninger ingen andre så, hadde hentet inn informasjon og regelverk fra verden rundt som først ti år senere ble norsk standard. Dette satte firmaet med kun 12-15 ansatte i stand til å spille en vesentlig rolle i blant annet utformingen betongplattformene Condeep.

Det ble aldri partnerskap i Trondheim. Barlindhaug var mye mer interessert i logistikk, trafikktenkning og samfunnsdimensjonen. Med mange års konsulentkunnskap i bagasjen satte Barlindhaug kursen tilbake til sin hjemby der han begynte å jobbe med Generalplanen for Tromsø by. Dette holdt han på med frem til 1969, da han startet firmaet Barlindhaug "med en del lærebøker, en regnestav og noen lånte tegnemaskiner", som han selv sier det.

Havneeksperten

Den første jobben var å planlegge et nytt fryselager til et fiskebruk på Sommarøy, men det skulle snart bli langt større oppgaver. Barlindhaug hadde alltid vært interessert i havner, ikke som bare som kai konstruksjoner men i logistikksammenheng.

- Mange er gode til å konstruere kaier, men kaien er kun et verktøy for næringslivet og annen infrastruktur. Mange faktorer spiller inn, skal havnen betjene fisk, mineraler eller ren trafikk og etter med hvilken regularitet og under hvilke værforhold? Vi beveget oss utover i havet for å undersøke forhold som kunne påvirke havnen. Med årene ble vi eksperter på alt fra havner på små fiskesteder til de store havneutbyggingene i Nord-Norge. Mange kommuner og lokale havnevesen nordpå hadde ikke de samme ressursene som kommuner lengre sør. Derfor fikk firmaet Barlindhaug oppgaver langt utover det å være ren byggeteknisk konsulent. Vi ble dratt inn i prosjektutviklingen og finansieringen og var flere ganger i Stortinget for å få endret finansieringen for havneutbygginger. Ofte kunne vi være kontroversielle. Ved åpningen at den store havnen i Honningsvåg sa daværende styreleder i byens havnevesen at "vi har ikke fått gjennom noe av det vi ønsket oss opprinnelig", og etter en pause tilføyde han: Heldigvis!", smiler Barlindhaug.

Selv har han arbeidet tett med Kystverket og vært med i alle utredninger om Norsk Havnestruktur siden 1978, og besøkt alle de 30-40 norske havnene med en viss trafikkstruktur. Få vet så mye om norske havneforhold som Johan Petter Barlindhaug.

Internasjonalt i 32 land

I begynnelsen av 1980-tallet kom oljealderen til Nord-Norge. Barlindhaug hadde allerede kompetanse innen mange disipliner, men det ble snart klart at oljen ville kreve mer. Daværende utbyggingssjef i Troms Fylkeskommune, Egil Damsgaard, ville hjelpe dem, under forutsetning av at Barlindhaug ikke skulle bruke eventuell fortjeneste på å bli rik, men på å vokse videre inn i oljealderen. Dette var i tiden med Goodwill-avtaler, der oljeselskapene måtte finansiere i lokalsamfunnene for å få attraktive blokker på norsk sokkel. Gode ord fra en fylkeskommunal utbyggingssjef kunne telle tungt, men var ikke alene godt nok. Barlindhaug sier dette:

- Da det skulle bygges nytt sykehus i Tromsø, og et Oslo-firma ble valgt fremfor oss "fordi de hadde utenlandserfaring", forsto vi at vi måtte skaffe oss internasjonal erfaring om vi også skulle ha sjanse i olje- og gassvirksomheten. Vi henvendte oss til Verdensbanken og profilerte oss som ledende i Norge innen havneutbygginger og fiskeri. Det ga støtet til en fantastisk utvikling for firmaet, og etter hvert hadde vi arbeidet i 32 land og omsetningen internasjonalt var 1/3 av hele selskapets, som da talte 140 ansatte. Vi var på Seychellene, i Alaska og Russland. Men på slutten av 1980-tallet møtte vi veggen og trappet ned til 60 ansatte. Heldigvis var det fremdeles et marked for ingeniører, så vi slapp å si opp noen. Men det var en tøff tid, sier Barlindhaug.

Forskning bak mål

Siden midten av 1980-tallet har Barlindhaug vært involvert i styre og stell rundt norsk forskning. Han var med å etablere Norges Forskningsråd og satt selv fire år i hovedstyret.

- Jeg er ekstremt nysgjerrig og ønsker å gjøre forskningen mer relevant. Altfor mye kaller seg forskning. Forskningsarbeid skal ha en aktualitet til en samfunnsmessig verdi i rimelig nær fremtid. Som et lite land med høy kompetanse må Norge bli flinkere til å fokusere på områder der forskningen gir et fortrinn i den globale økonomien. Spesielt innen olje- og gass er vi altfor lite flinke til å bruke penger på å holde vårt nåværende teknologiforsprang. Nordområdene er stikkordet. Så tøff som konkurransen er blitt, for eksempel fra skifergass, er det helt uaktuelt å bygge ut de store gassfeltene i nordområdene med konvensjonell teknologi. Hva gjør vi i Norge for å holde farten i det langsiktige perspektivet? Det er helt bak mål å bruke milliarder på symbolprosjektet med rensing av CO2. Dette er gjort til en religion som politikerne har hengt seg på. Heldigvis ser dette kjøret ut til å roe seg litt ned nå, sier Barlindhaug.

De senere år har firmaet Barlindhaug brukt mye tid og ressurser på videreutvikling av arktisk teknologi, og er ifølge Johan Petter Barlindhaug blitt et av de ledende miljøer i verden.

- Klimadimensjonen med isdimensjoner og bølgeklima og så videre står sentralt hos oss og vi er blitt engasjert av BP på Sakhalin og Gazprom på Shtokman-feltet. Firmaet har nå 400 ansatte og nærmere en milliard kroner i omsetning, sier Barlindhaug fornøyd.

Gi landsdelen noe håndfast

Som en av de få stemmer i nord har han vært godt synlig i det politiske landskapet. I sin tid ledet han Distriktskommisjonen som så nærmere på de regionale dimensjonene.

- Vi opplevde stor entusiasme helt til saken dukket opp hos partilederne. De var ikke interessert i sterke regioner som kunne utfordre Norge som Nord-Europas mest sentralstyrte stat. Jeg blir tolerert fordi det er så få av oss som opponerer. Etter min mening går sentralstyringen utover verdiskapningen i Norge. Stortinget driver altfor mye med fylkespolitikk. I stedet for å diskutere veibredde i Fauske, burde det politiske miljøet engasjere seg i saker som tar vare på nasjonen Norge. Nå sitter man i Oslo og fordeler til klientene utover i landet, og spesielt i nord, og utvikler en kultur som understreker at det er i hovedstaden det skjer, sier Barlindhaug.

I olje- og gasspørsmål mener han at landet står ved en skillevei fordi mange ennå ikke har forstått at det er en økende skepsis til bransjen i den nordlige del av landet.

- Oljeindustriens Landsforening skyter over målet nå de snakker om ringvirkninger i form av tusenvis arbeidsplasser ved oljeetablering i Nordland. I fisken har Nord Norge en ressurs som landsdelen har behov for. Dersom man skal ta en risiko med denne vil man ha noe håndfast tilbake, ikke ulne lovnader om fremtidige arbeidsplasser som aldri kommer. Lofoten og Vesterålen mangler elektrisk kraft. Vi vet at en fremtidig oljevirksomhet vil kreve strøm. Hvorfor ikke starte en utbygging av et stabilt forsyningsnett for strøm og moderne havneanlegg allerede nå? Det hadde ganske sikkert snudd stemningen, sier Barlindhaug.

Nye oppgaver

Frem til 2003 var Johan Petter Barlindhaug administrerende direktør i det selskapet han startet 34 år tidligere. Deretter var han styreleder til 2007. Gjennom et familieselskap eier han fremdeles 28 prosent av selskapet, men han er helt ute av driften. Når vi spør hvordan han med alle sine reisedøgn gjennom mange år, og ulike interesser, har maktet å holde sammen et selskap, svarer han det tradisjonelle med "gode medarbeidere". Men han innrømmer med et glimt i øyet at hans ukonvensjonelle lederstil kan ha ført til "strekk i laget og at de andre måtte komme halsende etter. "

Hans personlige CV er blant de lengste vi har sett og han har sittet i en rekke bedriftstyrer. Blant annet er han styreleder og en av initiativtagerne til det første Nord-norske oljeselskapet North Energy med hovedkontor i Alta, som nylig fikk inn 400 millioner kroner i en internasjonalt rettet emisjon. For alt sitt samfunnsnyttige arbeid ble han i fjor utnevnt til Kommandør av St. Olavs Orden, en ære som forrig gang ble tildelt en person fra næringslivet for ti år siden, til Norsk Hydro´s Egil Myklebust. Et viktig kriterium for utnevnelsen var hans engasjement for å ivareta Norges interesser i nord.

Johan Petter Barlindhaug er tidligere idrettsmann som tok sitt første Nord-norske mesterskap i håndball i 1959 og det siste i 1976. Fra guttealder er han vant med fjellet og har drevet mye med hytteoppsyn. Han har vært gift med samme kona siden 1962 og har to barn og tre barnebarn.

Tekst og foto : Helge Keilen

Helge Keilen (62) har dekket næringslivsjournalistikk med hovedvekt på olje og energi siden 1971, først i dagspressen i Bergen og siden 1982 som redaktør og utgiver i Offshore Media Group AS. Han er i dag ansvarlig redaktør for magasinet Offshore & Energy samt nettstedene offshore.no og offshore247.com.

For kontakt: hk@offshore.no eller redaksjonen@offshore.no

Diskuter saken på Offshoreforum.no

Tidligere Helgeportretter:

 26.februar: Marit Engebretsen - Oljebyråkraten

 19. februar: Angela Ebbesen - Nettverksbyggeren

12. februar: Morten Wiencke - Demosjefen

 5.februar: Terje Overvik - Mot alle odds

 29. januar: Magne Ognedal - Oppegående oldefar

 22. januar: Rolf Hestenes - Bransjesjefen                  

 15. januar: Stein Bredal - På barrikadene                    

 8. januar: Gunnar Backer - Seig mann                      

 31. desember: Arnt Anders Wærnes - Ikke til salgs  

 18. desember: Erling Matland - Røsten fra Karmøy  

 11. desember: Peter Mellbye - Stayeren                     

 4. desember: Heidi Petersen - Heidi fra Sandefjord 

 27. november: Elisabeth Berge - Yes, minister        

 20. november: Hans Henrik Ramm - Rammbo      

 13. november: Asbjørn Larsen - Gammal Saga        

 6. november: Kjell Ursin-Smith - Messegeneralen     
 30. oktober: Anne Grete Ellingsen - Banebryteren     

 23. oktober: Ingebrigt Moum - På overtid                      

 16. oktober: Willy Olsen - Talerøret                                

 9. oktober: Bente Nyland - Oljedirektøren                    

 2. oktober: Finn Kristensen - Full gass                          

 25. september: Bjørn Sund - Strategen                         

 18. september : Olav Fjell - Hard som fjell                     

 11. september: Tom Røtjer - Prosjektdirektøren          

 4. september: Erik Standal - Cruisekontroll                  

 28. august: Lars Anders Myhre - Så hatten passer           

 21. august: Klaus-Ewald Holst - Gasskunden                

 14. august: Inge Hansen - Kapteinen                                

 7. august: Gunnar Berge - Sosial demokrat                     

 26. juni: Lars Takla - Kommandøren                               
  19. juni: Rolf Øverland - Rocky III                                        
   12. juni: Ståle Kyllingstad - Jaktmennesket                        
  5. juni: Tore Halvorsen - Mister subsea                              
  29. mai: Nils Gulnes - Den aller første                                
  22. mai: Thorleif Enger - Grønne Enger                              
  8. mai: Henrik Carlsen - Et stykke oljehistorie                 
  30. april: Kåre Storvik - En sherpa fra nord             
  24. april: Ole Anders Lindsetn - Superbyråkraten               
  17. april: Petter Nore - Gammel raddis                       
  3. april: Arne Walther - Oljesmurt diplomati                
  27. mars: Olav Akselsen - Stortingets lengste               
 20. mars: Jostein Mykletun - Høyoktan (revisited)           
 13. mars: Morten Bøgild - Dansk kremmerånd       
 7. mars:  Egil Bergsager - Entusiastisk edderkopp   
 27. februar: Svein Olsen - "Mister FPSO"                     
 20. februar: Gulbrand Wangen - Senior service                   
 13. februar: Erik Karlstrøm - Ut av klientrollen