Helge Keilen Sjefsredaktør Offshore & Energi

Helge Keilen kommenterer:
Når utenlandske selskaper gjør rent bord for fabrikasjonskontrakter til norsk sokkel, bør ikke dette komme som noen overraskelse. Ikke bare har høyt lønnsnivå og høy kronekurs gjort utslaget. Det er et ubestridelig faktum at utenlandsk verftsindustri har tatt igjen norske verft både på helse, miljø og sikkerhet og utførelse.

Når Statoil velger å la spanske Dragados bygge gassbehandlingsanlegget til Snøhvit, er det en ren kommersiell beslutning. Dersom AkerKværner virkelig ligger 40 % over i pris, tilsvarende rundt en milliard kroner, har ikke Statoil noe annet valg. Selskapet har et ansvar overfor de øvrige Snøhvit-eierne og, ikke minst, overfor egne aksjonærer hvor den norske stat er desidert størst med sine rundt 80 %.

Det har vært mye snakk om skjulte subsidier. Beskyldningene om dette var sterke etter at Dragados fikk kontrakten på stigerørsbalkong og flammetårn til Kristin-plattformen. Også den gang ble AkerKværner utkonkurrert på pris. Tross sterkt trykk fra fagbevegelsen kom aldri saken videre i det politiske systemet. En årsak var nok at sjefen sjøl, Kjell Inge Røkke, mente at det ikke var verdt å sutre for mye. Vi kan ikke konkurrere muskler mot muskler og stål mot stål med de utenlandske verftene, sa han i et innlegg på Oslo Petroleum Conference i november i fjor. Men kanskje viktigere er det faktum at skjulte subsidier er svært vanskelig å bevise. Dessuten er en milliard kroner en forskjell så stor at subsidier uansett bare ville være en del av forklaringen.

Når Statoil valgte å offentliggjøre kontrakten nærmere en måned før alle trodde, har selskapet tatt luven av den debatten som var under oppseiling. I tre uker skulle politikere og nærmiljø mobiliseres til kamp mot ny Dragados-tildeling. Denne kampen ville vært tapt, uansett. Det er utenkelig at staten ville la seg presse til å gi de skjulte subsidier som kunne gitt en konkurransedyktig pris fra AkerKværner. Dessuten ville jo staten som majoritetseier i Statoil tape på å gi kontrakten til en anbyder som lå langt over i pris.

Det saken dreier seg om er den tapte uskyld. Med den siste Snøhvit-kontrakten kan ingen lenger tro at aktørene i den norske oljeklyngen spesialbehandles fordi de er norske. Norge er en del av et internasjonalt samfunn. Vi vet ikke hvor mye av Snøhvit-kontrakten som AkerKværner hadde planlagt å sette ut til utenlandske verft i lavkostland som nettopp Spania og øst-Europa. Det er imidlertid et faktum at en norsk verftsarbeider koster 213 kroner timen inklusiv sosiale utgifter, mens en spansk sveiser koster 90 kroner, en polsk sveiser 65 kroner og en sveiser fra Lithauen 26 kroner per time.

Tildelingen av kontrakten til Dragados er en katastrofe for Rosenberg, men det virkelig alvorlige er at den kommer på toppen av en rekke andre dårlige nyheter. De siste konsesjonsrundene har vært en fiasko og Nordsjørunden som nylig ble utlyst bare forsterker dette. Håpet er at Dragados-kontrakten nå mobiliserer hele det norske verftsmiljøet og den tilhørende oljeklyngen så sterkt at politikerne forstår alvoret. Til høsten foreligger utredningen av nordområdene. Dersom det ikke foreligger meget sterke grunner for det motsatte, bør utredningen konkludere i at det åpnes for leteboring.

Klokkene ringer for norsk oljevirksomhet. Kanskje måtte det spanjoler til for å vekke dem som bestemmer over dens fremtid.