Hestekraftige tyske biler suser forbi på kjøreturen gjennom det gamle Øst-Tyskland. EU-finansierte vindmøller langs veiene forteller om ny energi i en ny tid. Av og til dukker en Trabant opp; mer nostalgisk enn nødvendig.
Mitt første møte med DDR skjedde i 1968. Å stå ved muren i Berlin gjorde et så sterkt inntrykk på en 18-åring at jeg sa til meg selv at dette aldri kom til å bli endret i min tid. Hjemreisen fra et to ukers studieopphold i Tyskland skjedde via Øst-Tyskland, med buss fra Berlin til Sassnitz. Tidspunktet var mai 1968. Turen gikk langsomt fordi vi flere steder der jernbanelinjer måtte krysses ble stoppet av lange godstog fullastet med militært materiell. Det var så vidt vi rakk fergen fra Sassnitz til Ystad i Sverige. Noen måneder senere fikk vi svaret. Togene var lastet med oppmarsjressurser til invasjonen i Tsjekkoslovakia.
40 år senere kjører jeg den samme veien, mot den tyske ferieøyen Rügen, der Sassnitz ligger. Det var ikke mye jeg så av Rügen for 40 år siden. Det var mørkt da vi kom dit. Fergen fra Sassnitz til Ystad var en nattferge. Men den strenge sikkerhetskontrollen og alle spørsmålene i politi- og overvåkningsstaten DDR er ikke lett å glemme.
Rügen er en fantastisk øy. De finkornede sandstrendene som strekker fra det flate landskapet og tar imot Østersjøens bølger kalles med rette Tysklands riviera. Her holdt pampene i det østtyske partiapparatet til. Når det var tale om luksus nektet partipampene seg ingenting.
Det er lettere å forstå regimer som bygget forsvarsverk for å stanse inntrengere enn regimer som bygget murer for å hindre egne borgeres mulighet til å bevege seg ut til det man med normale definisjoner av menneskerettigheter vil kalle friheten.
Kommunistregimenes fall i øst har skapt grobunn for en voldsom vekst og velstandsutvikling. Det gamle DDR fremstår som et av de sterkeste eksemplene på denne utvikling. En ny generasjon tyskere, som sjekker oss inn på hotellet, serverer oss på restauranter, utesteder og bensinstasjoner, var knapt nok født da Muren falt. Overalt kommer vi i kontakt med unge mennesker som kanskje har sin første sommerjobb. De kjenner ikke annet Tyskland enn det samlede og de kjenner ingen andre grenser enn de som kan krysses uten å måtte sette sikkerheten for sitt eget liv som innsatsfaktor.
Trafikken nordøstover mot ferieparadiset Rügen er stor. Det er midt i ferien og dessuten nærmer det seg helg. Mange vil ha sin flik av sandstrendene og Østersjøen. Et opphold i badebyen Binz er både hyggelig i behagelig. Folkelivet yrer i den gamle folkerepublikken og minner til forveksling om sydligere strøk på vårt fantastiske europeiske kontinent.
Men tanken vender stadig tilbake: Hvordan var det egentlig her under Walter Ulbricht og Erich Honecker? De store strandvillaene ut mot Østersjøen gir noe av svaret på den luksus lederskapet omga seg med. Det var nok der de bodde. Med Murens fall var det andre mennesker og andre tanker og ideer som tok bolig der. Tre stikkord er egentlig nok til å beskrive den nye tid: Frihet, marked og energi.
Eldre ektepar vandrer i de trange gatene og på strendene. Mange er åpenbart fra denne delen av landet. Savner de det gamle DDR? Unge familier med unger på slep og unger i vogn. Vil ungene noen gang forstå hvordan det en gang var?
Bilens navigator viser meg veier som en gang ikke var angitt på kartet. Bensin leveres av de store multinasjonale selskapene som ikke hadde adgang til DDR. Naturgass har erstattet kull i den tidligere tung forurensende tungindustrien her i øst. Vindmøller skyter i været mange steder, en ny teknologi og ren energi finansiert med EUs utviklingsmidler.
Tilslutt kom revolusjonen også i øst. Og med den nye revolusjonen kom friheten og vår mulighet til å bevege oss fritt på vårt eget kontinent. Med den nye tid forsvant køene for å kjøpe det daglige brød og det var ikke lenger nødvendig å vente i ti år for å kunne kjøpe en privatbil. De som parkerer sin Trabant ved min side på Rügen kjører nok det gamle DDR-fabrikerte fremkomstmiddel mer av nostalgi enn nødvendighet.
Det er stor forskjell på en biltur i det gamle DDR for 40 år siden og i dag. Det er det også på antall biler, bensinforbruket og bensinprisen.
--------------------------------------------------------------------------
Bjørn Vidar Lerøen har fulgt utviklingen av Norge som oljenasjon fra slutten av 1960-tallet. Han har vært journalist i Bergens Tidende og Aftenposten. Fra 1991 var han spesialrådgiver i Statoil.I begynnelsen av 2008 forlot han StatoilHydro da han som 58-åring tok imot selskapets tilbud om tidligpensjon. Han er i dag politisk rådgiver for ordfører Leif Johan Sevland i Stavanger. Lerøen har skrevet en rekke bøker,blant annet Statoil og Oljedirektoratets historie. Han er
en aktiv og profilert foredragsholder.