Farlig taushet i Olje-Norge

Publisert 28.09.2009 07:52:54 av Elisabeth H. Kolstad

Oljedirektoratet nektes å offentliggjøre sine scenarioer. Den offentlige debatt om Norges viktigste næring lider under statsminister Jens Stoltenberg; nylig utropt til landsfader av landsmoderen i oljelandet.

Den rødgrønne regjeringen ba om fire nye år, og vant valget. I fire år har de rødgrønne styrt det oljerike Norge uten å levere en ny petroleumsmelding eller energimelding. Regjeringen leverte heller ikke en avklaring om Lofoten og Vesterålen. Nå har det også kommet for dagen at Olje- og energidepartementet har bestemt seg for å mislike Oljedirektoratets scenarioer så mye at Oljedirektoratet har bestemt seg for ikke å offentliggjøre materialet. Dermed slipper folk å bli minnet i utrengsmål om hvor pengene i Statens Pensjonsfond Utland II kommer fra, og dertil hvilken pris det har å gjøre norsk energiproduksjon mer miljøvennlig.

Det gjør ikke saken bedre at olje- og energiminister Terje Riis-Johansen uttaler til Stavanger Aftenblad at årsaken til at embetsfolk i departementet stoppet scenarioene var at Oljedirektoratet beveget seg utenfor sitt kompetanseområde. Dette er en er en stygg sak, som ikke minst dreier seg om ODs integritet og uavhengighet.

Debatten om norsk olje- og gassvirksomhet føres nå i hovedsak av miljøbevegelsen. Oljeindustrien har langt på vei abdisert fra den offentlige debatt. Statoil har satt en ekstremt høy standard for taushet. Antall uttalelser fra selskapet er omvendt proporsjonalt med antall informasjonsdirektører, informasjonssjefer og informasjonsledere. Det er også et valg, og det synes meget bevisst. Det bidrar sterkt til å svekke den offentlige debatt om virksomheten på den norske kontinentalsokkelen.

Den gangen Statoil var eid 100 prosent av staten, måtte selskapet legge frem den såkalte § 10-planen, først hvert år, og senere annethvert år. Etter SDØE-reformen midt på 1980-tallet ble ordningen med § 10-planen avviklet. § 10-planen var et kontroversielt dokument, men det var viktig. I § 10-planen måtte Statoil fortelle om sine utviklings- og investeringsplaner på norsk sokkel. Fordi Statoil fra 1973 og til SDØE-ordningen ble innført, var deltaker i alle lisenser, ga planen et utrolig innblikk i virksomheten på norsk sokkel, selv om det var på et tilnærmet monopolisert selskaps premisser.

§ 10-planen gjorde Statoil til et annerledes selskap. SDØE-reformen i 1985 ga Statoil delvis, og børsnoteringen i 200, ga Statoil fullt ut de samme rammebetingelser som konkurrentene. Fusjonen med olje- og gassvirksomheten til Norsk Hydro – som for alle praktiske formål var en overtakelse – har skapt et robust norsk energiselskap med globale visjoner og muligheter. Selskapet sprenget på mange måter sitt nasjonale format, men fyller et globalt format. Det er bra for selskapet og for Norge, men det er langt fra uproblematisk.

I mange år ble det gamle Statoils størrelse på norsk sokkel problematisert. Det nye Statoil er blitt enda større, og problemet ville ikke ha blitt mindre om selskapet hadde fått et annet navn enn Statoil til erstatning for det midlertidige StatoilHydro. Det nye Statoil har fått en størrelse på norsk sokkel som man knapt kunne drømme om. Hvis det gamle Statoils stilling på norsk sokkel var tilnærmet monopolisert, og hvis det var et stort problem, har ikke monopoltrusselen blitt mindre. Når størrelse kombineres med taushet, inntreffer det en situasjon som mildt sagt et lite ønskelig i et demokrati. I dagens Norge forsterkes det av en regjering som ikke selv evner å legge frem en petroleumsmelding, og som i tillegg nekter Oljedirektoratet å legge frem sine scenarioer.

Oppsummert blir vi stående overfor en arroganse som er knyttet både til pengemakten og den politiske makten. Men bryr folk seg? Tilsynelatende ikke. Vi aner konturene av likhetstegnet mellom rikdom og likegyldighet.

At regjeringen i løpet av fire år – og med tre statsråder fra Senterpartiet i Olje- og energidepartementet – ikke greide å legge frem en ny petroleumsmelding kan skyldes mange forhold. Hoverforklaringen kan være at Jens Stoltenberg nå gjør den samme erfaring som Per Borten gjorde ved inngangen til Norges oljealder; det er vanskelig å bære staur.

Debatten om Olje-Norges fremtid har fattige kår i et av verdens rikeste oljeland. Men de store ord uteblir ikke. Lørdag kveld tok rødvinen en u-sving i halsen da jeg hørte Kristin Halvorsen si at Norges har løst finanskrisen med SV-politikk. Årsaken til at vi fortsatt kan gå på polet en fredag ettermiddag og slå på oss en flaske rødvin til 300 kroner skyldes først og fremst den rikdom oljen har gitt oss. Vi gikk ikke ut av finanskrisen i Norge med vindjakker og nei-til-atomvåpen-symboler, men vi gikk ut av finanskrisen med lommene full av oljepenger. Oljerikdommen gir også en vesentlig del av forklaringen på hvorfor oljeminister Arne Øiens gamle politiske rådgiver Rune Bjerke på Dagsrevyen kunne smile bredt over at DNBNor til forskjell fra en rekke amerikanske og europeiske banker fortsatt lever i beste velgående.

Utfordringene er ikke over, og alternativene til olje og gass som bærende energikilder og petro-dollar som statens viktigste inntektskilde er ikke funnet.

Men debatten om oljenasjonens fremtid drukner i lørdagsavisens tabloide overskrifter. VG forteller oss hvorfor Jahn Teigen vil leve alene og Dagbladet forteller oss at komikeren John Cleese er sint fordi hans fraskilte kone får 118 millioner kroner.

Mot slik eksistensielle nyheter har Stavanger Aftenblad ingen sjanse til å nå løssalgstoppen, med sitt lørdagsoppslag om at OD er blitt nektet å vise oss scenarioene sine.

Olje-Norge er gjenstand for en taushet som langt fra er ufarlig.

Skriv din kommentar

Skriv ut saken

Tips en venn

Solheim godkjenner vindkraftplan

Tørr brønn i Norskehavet

Arbeidsplasser i fare etter at Goliat glapp

Kan spare 1 milliard på energieffektivisering

- Kan ikke blande oss inn

MSV Regalia blir på Valhall