Han er skotøyhandlerens sønn som startet "på gulvet" i oljeindustriens barndom, og som gjennom 23 år var tillitsvalgt i Statoil, de siste seks år som kontroversielt styremedlem, før han i 2008 tok Gullpakken og nå lever livet. Møt Stein Bredal (59).
Alt ved Stein Bredal utstråler kraft og autoritet, fra de isblå øynene til et hakeparti som minner om to jærske rullesteiner i en kløft. Selv etter mange år i rampelyset er den kontroversielle fagforeningstoppen åpenbart mindre komfortabel foran kamera enn blant indianerne i Amazonas eller på småbruket i Ryfylke, men man skal ikke la seg lure. Stein Bredal var gjennom en årrekke kjent som en av de mektigste menn innen norsk fagforeningsliv og hans fagforening kunne stoppe landets viktigste pengestrøm.
Høy partyfaktor
Om Stein hadde fulgt i forfedrenes fotspor skulle han blitt kjøpmann i Stavanger, der tre generasjoner før ham hadde drevet skotøyhandel. Hans far var landets nest største skotøyhandler og drev i tillegg både parfymeri og agentur og hadde interesser i eiendom. I en blanding av forutseenhet og flaks lot han bygge et 7 etasjers bygg sentralt ved havnen i Stavanger, og det lå i kortene at eldste sønn Stein skulle føre imperiet videre. Stein var imidlertid, som han selv beskriver i et understatement: "litt urolig av seg", og fant seg ikke til rette blant sønner av byens kjente menn. Etter økonomisk gymnas i Stavanger begynte han på BI i Oslo der han stemte Nei til EF ved folkeavstemningen i 1972, et standpunkt som viste seg å være et sikkert sjekketriks overfor radikale unge Oslo-piker. Hovedstadsoppholdet og studietiden var av kort varighet. Stein søkte spenning – og fant den i oljemiljøet og spesielt blant dykkerne, som elsket Monty Pyton og Led Zeppelin. Allerede i gymnastiden hadde Stein jobbet hos Phillips i Dusavika med å sende værmeldinger til "Ocean Viking", som senere skulle gjøre Norges første oljefunn, Ekofisk.
Mot slutten av 1972 satset han resten av studielånet på å dra til New Zealand, der han la seg til langt hår og skjegg, inntil norske konsul Andersen overtalte den pengelense ex-studenten til å ta jobb på en Wilhelmsens-båt tilbake til Norge igjen. Da var det Nordsjøen, ikke skotøy, som lokket og han fikk jobb på boreskipet "Glomar Grand Isle" som brakte ham til Irland og Marocco.
- Den gang hadde Stavanger en høy partyfaktor og det var godt med jobber. Når folk kom inn fra riggene kunne restaurantene være som nyttårsaften en vanlig mandag. Jeg arbeidet tre måneder med overtid på Ekofisk-tanken og fikk betalt som en lærer i et helt år. Rederiene trålte byens barer for å rekruttere sjøfolk og flyteriggene var fulle av gamle utenriksseilere og bønder på Jæren, som var vante med skippertak og hendige med motorer, og syntes en turnus med to uker på og tre uker fri passet ypperlig i forhold til gårdsdriften. Også jeg ble rekruttert og måtte, som de andre ufaglærte, gjennom de obligatoriske to måneder i oppvasken. Jeg hadde ingen motorbakgrunn, men var god i engelsk og det reddet meg, smiler Stein Bredal.
Småbruk og Kielland
I rask rekkefølge jobbet Bredal på Ocean Viking, Frigg-feltet og Eldfisk Bravo, der han fikk stanset boreoperasjonene i 10 timer på grunn av manglende sikkerhet. Han avanserte til roustabout og derrickmann med høydeskrekk. Han tjente såpass mye penger at han i 1978 kunne kjøpe et småbruk på 60 mål med strandtomt på Ombo i Ryfylke, og han medgir at dette reddet han fra partylivet. Som gift og småbarnsfar kunne han være tre uker på land i slengen og kjøre ungene til barnehagen, og være på småbruket i helgene. Egentlig var det boplikt, men Bredal kunne dokumentere at han var 30 uker hjemme om året, og det ble akseptert.
Han ble ansatt i Lofland Brothers, et firma som ikke lenger er i Nordsjøen, og ble klubbleder der. En dag i mars1980 reiste han og et fullsatt helikopter med andre oljearbeidere fra heliporten på Sola for å begynne et nytt skift. Bredal skulle egentlig til Eldfisk Alpha og hadde vært der bare noen timer da nyheten kom om ulykken på riggen "Alexander Kielland". Han kjente personlig flere at de forulykkede og ble i etterkant trukket med aktivt i Bjørn Nilsens kritiske programserie om hendelsen. Særlig kritiserte Bredal myndighetene og oljeselskapene for å ha gitt omfattende dispensasjoner på sikkerhetskurs. En del av arbeiderne på Kielland hadde ikke sikkerhetskurs overhodet. Det var denne hendelsen som fikk han interessert i fagforeningsliv. I en konservativ bransje var kritikken nok til at han i praksis fikk yrkesforbud i norsk oljevirksomhet, og han var heldig som fikk jobb i britisk sektor for det norske riggselskapet Ditlef Simonsen. Her ble han i nesten fire år der han "jobbet 15-16 timer i døgnet, med engelsk skatt og en koffert full at go´saker hver gang jeg mønstret av".
Fagforeningsarbeid
Bredal arbeidet hos Ditlef Simonsen frem til 1985, og var til slutt ansvarlig for innkjøp av utstyr til den ene av selskapets to rigger. I den tiden var det norske agenter som tok svære avanser, og Bredal oppdaget at man kunne spare opptil 50 % ved å gjøre innkjøpene fra Aberdeen. På tre måneder hadde han spart selskapet for 8 millioner kroner. Dette var i en tid da ratene var så gode at Hydro på Oseberg bestemte at alle borerør for predrillingen skulle være splitter nye. Foretaksomme lokale skraphandlere kjøpte hele partier og solgt videre til araberstatene, og kjøpte egne øyer i Ryfylke for fortjenesten!
I 1985 fikk Bredal jobb i Statoil og jobbet med Gullfaks A, først ved Stord verft og deretter ute på plattformen. Han minnes at de ansatte gikk sammen i dugnad på å lage idrettshall, en liten fjellbekk og egen bar med "tre lettøl og dans", men da de ville lage svømmebasseng i niende etasje sa plattformsjefen stopp. Dette var i en tid da norsk offshorevirksomhet gikk svært bra. Selv med generell lønns- og prisstopp i land kunne offshorearbeiderne etter fire dagers streik få 20 % lønnstillegg, og dette startet en lønnsspiral som smittet over på verftsindustrien. Som fagforeningsmann kom Bredal raskt i kontakt med Nopef og dens dynamiske leder, Lars Anders Myhre. Hans forhold til Nopef skulle vare i få år før han gikk over til erkefienden SAF eller Oljearbeidernes Fellessammenslutning (OFS). Han har denne forklaringen på overgangen:
- Ved starten av oljeeventyret var det 7-8 forbund i LO som kranglet om hvem som skulle få offshoreanstte som medlemmer. Man så for seg at alle på plattformer som Statfjord og Gullfaks, fra vanlige arbeidere til folk høyt oppe i systemet, skulle være medlem av samme forbund. De ulike forbundene kranglet så mye at husforbundene ble etablert. Dette ga grunnlag for fremveksten av SAF, og det virker selv i dag ufattelig at LO kunne la en organisasjon med så få medlemmer vokse seg så stor. OFS var de radikale rebellene som fikk gjennom våre krav bare med å true med avstenging av produksjonen, sier Bredal.
Konserntillitsvalgt
Stein Bredal jobbet i Nordsjøen frem til 1998 og som hovedverneombud på Gullfaks og Veslefrikk hadde han autoritet til å kunne stanse hele oljeproduksjonen.
I 1995 kom det til konfrontasjon da Bredal mente at Statoil ikke ivaretok sikkerheten forsvarlig. Allerede da hadde han god kontakt med pressen og resultatet ble blant annet 20 helsides oppslag i Dagbladet. Han ble utropt til "Årets mann" av sine medansatte, men ble av andre betegnet som "psykisk ustabil" og fikk sparken som hovedverneombud. Kommunalminister Gunnar Berge grep inn, og han hadde fortsatt jobb.
Ledelsen ble imidlertid ikke kvitt Bredal. I 1998 skulle han i land på et lite vikariat, og ble etter kort tid konserntillitsvalgt i Statoil. Starten var ikke lovende:
- Statoilsjef Harald Norvik ønsket meg ikke velkommen. I henhold til Hovedavtalen skulle jeg være representert i selskapets Konsernutvalg og til tross for at jeg aldri ble innkalt, eller nevnt i referatene, møtte jeg opp hver gang som om jeg var en hyggelig gjest. Nå skal det samtidig sies at Statoil var et sosialdemokratisk selskap som var svært opptatt av gode relasjoner med de ansatte. Noen ganger kunne toppsjefer som Henrik Carlsen og jeg nesten sloss, mens han et par dager senere satte seg ved siden av meg i kantinen og spurte om vi hadde noe usnakket, sier Bredal.
Manipulert styre
Som konserntillitsvalgt og styremedlem hadde Bredal tilgang til innsiden av Statoil´s virksomhet og han konstaterer at styret ofte ble manipulert av sterke ledere.
- Måten ting ble presentert på viste seg senere ikke å være i samsvar med virkeligheten. Vi ble nok lurt trill rundt i Iran, der Statoil tapte milliardbeløp på feltet South Pars. Vi solgte oss ut av Khasakstan på billigsalg. Vi kjøpte oss opp i to gassfelt i Algerie og takket være at vi ansatte begynte å stille kritiske spørsmål og styremedlem Knut Åm (tidligere toppsjef i Phillips Norge) sin uvurderlige kunnskap om utland, ble saken utsatt noen måneder før den ble tvunget gjennom. Men det toppet seg i 2004, da finansdirektør Inge Hansen ble gjort til syndebukk da Arve Johnsen fortalte mediene om de hemmelige fusjonssamtalene mellom Statoil og Hydro. Etter at Hansen i en måned hadde vært i medienes fokus, kom det frem at det var etter ordre fra styreleder Jannik Lindbæk. Den viste at Lindbæk hadde gjort to kardinalfeil: han hadde ikke gjort verken oljeministeren og Statoils generalforsamling eller enkelte av styremedlemmene oppmerksomme på disse forhandlingene. Forholdet mellom Lindbæk og meg var nok noe betent og i 2006 måtte jeg trekke meg som styremedlem på grunn av manglende åpenhet i selskapet, sier Bredal.
Korrupsjon
I 2003 smalt Iran-saken som førte til at toppsjefen Olav Fjell måtte gå. I Norge godtok Statoil en bot på 20 millioner kroner og erkjente ingen skyld, alternativet var en sak fra Økokrim. I USA godtok selskapet en bot på 120 millioner kroner, og erkjente skyld. Bredal ga Fjell tillit først, men etter hvert slo tvilen inn og han slo seg sammen med kvinnene i styret (Grace Reksten, Eli Sæthermoen og Kaci Kullmann Five) og resultatet var Fjells avgang. Selv sier han følgende:
- Man kan si mye om visdommen fra Statoil for å investere i denne type land, men inntil for ti år siden godtok landets ligningskontorer bestikkelser av denne type og utgiftene var fradragsberettiget. Min kanskje største forbauselse over Iran-skandalen var hvor lett Willy Olsen slapp fra hele hendelsen og at Olav Fjell hadde gått imot sterke råd fra revisjonen og påført selskapet milliardtap sikret seg titalls millioner i pensjoner.
Personlig tror jeg at nettopp slike skyggelagte avtaler var en viktig årsak til at statsminister Jens Stoltenberg så raskt gikk inn for privatiseringen av Statoil. Han hadde jo vært oljeminister da Statoil etablerte seg i Azerbadjan, der en anerkjent korrupt familie (Aliejev) styrer hele landet. Også Khasakstan og Nigeria, der Statoil var inne, er kjent for sine korrupte regimer. Dersom det skulle komme frem at Statoil hadde betalt millioner for kontrakter i disse landene, ville det blitt et helvete på Stortinget. Med et delprivatisert selskap får styret skylden, og politikerne frikjenner seg selv, sier Bredal som selv var en av de største motstanderne mot privatisering.
Meningsløs Gullpensjon
Bredal har lenge stått på barrikadene for at folk skal få jobbe utover 67 års aldersgrense, men som 58-åring tok han selv den såkalte Gullpakken i 2008.
- For mange er det å ha en fast jobb en stor del av deres identitet. Jeg synes derfor at det er merkelig at Statoil kan gi Gullpakke til 2500 på skattebetalernes regning og forstår godt at folk er opprørte. Når selskapet i tillegg må ta inn flere tusen innleide for å dekke opp, kan det ikke ha vært snakk om arbeidsoppgaver som falt bort. Heldigvis følger Petoro med på dette regnestykket som neppe kan gå opp.
Nå er Helge Lund i ferd med å polarisere selskapet ved at han plasserer den internasjonale avdelingen i Oslo, der man ikke har noen tilsvarende oljeklynge som i Stavanger. Det finnes ingen økonomisk faglig begrunnelse for dette, og jeg skjønner ikke at han tør, spesielt tatt i betraktning av at myndighetene ønsker å flytte statsansatte ut fra hovedstaden. At Lund ikke fant plass til Erling Øverland, etter fire år som president i NHO og 30 år i Statoil, forsterker jo bare inntrykket av en leder som ikke ønsker at noen utfordrer ham, sier Bredal.
Stor pensjonistaktivitet
Som pensjonist har Bredal forsonet seg med at statsoljeselskapet ble vinneren. Han mener at Saga og Hydro hadde seg selv å takke for at dette skjedde, og at Hydro uansett bare hadde hatt få år igjen som selvstendig oljeselskap, spesielt etter et katastrofalt oppkjøp som Tore Torvund sto for i Mexico-gulfen.
Men nå er han gått ned fra barrikadene. Fortsatt inviterer han imidlertid gamle fagforeningskolleger og pressefolk til sine vidgjetne middager, og han reiser vidt og bredt med Rio som favorittby.
- Jeg har vært privilegert og har fått lov til å møte mange spennende mennesker og reise verden rundt, sier Bredal som fremdeles er gift med sin kone gjennom 34 år, Aasny, og har tre barn.
Tekst og foto : Helge Keilen
Helge Keilen (62) har dekket næringslivsjournalistikk med hovedvekt på olje og energi siden 1971, først i dagspressen i Bergen og siden 1982 som redaktør og utgiver i Offshore Media Group AS. Han er i dag ansvarlig redaktør for magasinet Offshore & Energy samt nettstedene offshore.no og offshore247.com.
For kontakt: hk@offshore.no eller redaksjonen@offshore.no
Diskuter saken på Offshoreforum.no
Tidligere helgeportretter:
8. januar : Gunnar Backer - Seig mann 
31. desember: Arnt Anders Wærnes - Ikke til salgs 
18.desember: Erling Matland - Røsten fra Karmøy 
11.desember: Peter Mellbye - Stayeren 
4.desember: Heidi Petersen - Heidi fra Sandefjord
27.november: Elisabeth Berge - Yes, minister 
20.november: Hans Henrik Ramm - Rammbo 
13.november: Asbjørn Larsen - Gammal Saga 
6.november: Kjell Ursin-Smith - Messegeneralen 
30. oktober: Anne Grete Ellingsen - Banebryteren 
23.oktober: Ingebrigt Moum - På overtid 
16.oktober: Willy Olsen - Talerøret 
9.oktober: Bente Nyland - Oljedirektøren 
2.oktober: Finn Kristensen - Full gass 
25.september : Bjørn Sund - Strategen 
18.september : Olav Fjell : Hard som fjell 
11.september: Tom Røtjer : Prosjektdirektøren 
4.september: Erik Standal : Cruisekontroll 
28.august: Lars Anders Myhre: Så hatten passer 
21.august: Klaus-Ewald Holst : Gasskunden .jpg)
14.august: Inge Hansen: Kapteinen .jpg)
7. august: Gunnar Berge: Sosial demokrat 
26. juni: Lars Takla: Kommandøren 
19. juni: Rolf Øverland: Rocky III 
12. juni: Ståle Kyllingstad: Jaktmennesket 
5. juni: Tore Halvorsen: Mister subsea 
29. mai: Nils Gulnes: Den aller første 
22. mai: Thorleif Enger: Grønne Enger 
8. mai: Henrik Carlsen: Et stykke oljehistorie 
30. april: Kåre Storvik: En sherpa fra nord 
24. april: Ole Anders Lindseth: Superbyråkraten 
17. april: Petter Nore: Gammel raddis 
3. april: Arne Walther: Oljesmurt diplomati 
27. mars: Olav Akselsen: Stortingets lengste 
20. mars: Jostein Mykletun: Høyoktan (revisited) 
13. mars: Morten Bøgild: Dansk kremmerånd 
7. mars: Egil Bergsager: Entusiastisk edderkopp 
27. februar: Svein Olsen: "Mister FPSO" 
20. februar: Gulbrand Wangen: Senior service 
13. februar: Erik Karlstrøm: Ut av klientrollen 