Norges andel av fornybar energi er 60%, skyhøyt over EUs, men likevel vil EUs ambassadør i Norge at vi skal følge EUs regneregler som vil bringe oss til 75% i 2020 - og med full støtte fra de norske grønne pressgruppene.

Merkelig nok hører vi nå veldig lite om selvråderetten fra EU-motstanderne. For min del synes jeg det er skummelt at det føres forhandlinger som kan pådra oss gigantiske investeringsforpliktelser uten at det har vært noen debatt om hva slags energi dette skal være, hva den skal brukes til, hva den skal koste, hvem som skal kjøpe den, og til hvilken pris - og til og med uten at vi vet om den vil gi noen klimanytte i det hele tatt.

Det siste høres kanskje overraskende ut for de mange som tror at fornybar energi gir klimanytte uansett - men slik er det ikke.

Det er særlig to typer fornybar energi som det snakkes mest om, og som også kan skaleres opp på denne sikten, og det er bioenergi og vindkraft. Solenergi vil neppe kunne gi noe stort bidrag i Norge.

For å ta vindkraft først: De fleste vet at vinden er en troløs samarbeidspartner, som svikter nærmest daglig. Derfor leverer det norske vindkraftsystemet i gjennomsnitt bare litt over 20% av installert kapasitet, og det er ikke noe bedre i Europa. Faktiske leveranser svinger fra null til hundre hele tiden. Når det svinger ned, må noe annet vanligvis svinges opp.

I Europa er dette stort sett kull- eller gasskraftverk, som uansett må dimensjoneres for å dekke hele etterspørselen. I prinsippet kan vind spare noe av forbruket av kull eller gass når det blåser, men innsparingen blir mindre enn det vinden leverer, fordi de andre kraftverkene taper effektivitet når de må skrus av og på, og turbiner må gå på tomgang. Noen frykter at drivstoff-forbruket da vokser så mye at vinningen går opp i spinningen (bokstavelig talt!), eller verre. Jeg vet ikke om det er riktig, men noen hollandske forskere forsøkte å få vite hvor stort tapet var i det tyske systemet, uten å få svar.

Det blir noe annet hvis vindkraften kan kjøres sammen med vannkraft. Vannkraften kan reguleres gjennom magasinene, og det kan tenkes at reguleringskapasiteten kan økes. Da kan vi bruke vindmøllene uten at forbruket av gass eller kull øker - inntil reguleringskapasiteten i vannkraftsystemet er brukt opp.

Derfor snakker mange om Norge som "Europas batteri". Batterier lagrer energi når det ikke er bruk for den og leverer den når behovet kommer. Det er en fin tanke, men den er ikke ny. Dansk vindkraft er allerede sterkt avhengig av å kunne kjøres sammen med norsk vannkraft.

Norge produserte i 2008 ca 142 TWh fra vannkraft. Vindkraftproduksjonen i Europa var allerede i 2007 på ca 120 TWh, dvs at installert kapasitet og dermed reguleringsbehovet var ca fem ganger høyere. Jeg vet ikke hvor stor reguleringskapasiteten i det norske vannkraftsystemet kan bli, men den rekker nok ikke særlig langt i forhold til dette, selv ikke sammen med vannkraft i Sverige og Finland.

Det første spørsmålet er da hvorfor Europa trenger mer vindkraft i det hele tatt, hvis man ikke vet om den øker eller reduserer CO2-utslippene i samkjøring med gass- og kullkraft. I det regnestykket må man også ta hensyn til livsløpsforbruk av energi og eventuelle CO2-utslipp på grunn av fortrengt biologisk areal, for også vind er arealkrevende. Da er det nok enda vanskeligere å vite svaret.

Kanskje noen vet det likevel, og kan opplyse oss. La oss si at det gir en reduksjon, men langt mindre enn dersom man kunne bruke vannkraft.

Da blir det andre spørsmålet hvorfor Norge skal bygge ut mer vindkraft, og hvorfor EU skulle ønske det. For hver vindmølle Norge bygger, bruker vi opp mer av batterikapasiteten selv, og det blir mindre på Europa, som må brenne mer kull eller gass i sine kraftverk.

Er det noen som vet hva som blir den samlede virkningen da?

Den andre hovedmuligheten det snakkes mye om er å produsere mer bioenergi. Siden EU vedtok sine fornybarprinsipper er det kommet frem mye mer kunnskap om hvordan bioenergi virker på klimaet. Tunge forskermiljøer og internasjonale organisasjoner, som FNs klimaprogram, mener at det er mest sannsynlig at såkalt første generasjons biodrivstoff, som produseres av mat, skader mer enn det gagner, ikke bare på grunn av press på matvareprisene i verden, men også fordi tapte arealer som skulle vært brukt til mat må skaffes til veie på annen måte, og da er det til syvende og sist skogen som må gi tapt.

Fotosyntesen i skog er verdens beste, mest effektive og billigste teknologi for fangst og lagring av CO2 (CCS). For hvert tre som blir hugget, fjerner vi en liten karbonfangstfabrikk og et lite karbonlager, det blir sluppet ut mye CO2, og mye CO2 blir aldri fanget, og det kan ta meget lang tid før det blir tatt igjen, særlig hvis det ikke blir plantet ny skog, som når arealet skal brukes til jordbruk.

Det er litt pussig at vi skal hugge ned biologiske CCS-anlegg når mange er villige til bruke utrolig mange milliarder på å bygge kjemiske CCS-anlegg.

Selv om verdens forskermiljøer nå er nokså samstemte om at det i mange tiår kan bli netto økte utslipp, har mange politikere og miljøvernere vanskelig for å godta det, men de fleste innrømmer likevel at det er usikkert hvordan det går hvis man trapper opp krav om biodrivstoff, fordi det er umulig å kontrollere hvor råvarene kommer fra og hva som blir fortrengt på marginen når alt skaleres opp. Innførte og foreslåtte sertifiseringskrav strekker ikke på noen måte til, og vil neppe kunne gjøre det. Hvem vil nekte bønder å selge maisen sin til den som byr høyest og har statlig anerkjennelse og subsidier i hånden?

I beste fall er dette en bingoenergi. Hvis opptrappet etterspørsel fører til at det blir produsert 50% "godt" biodrivstoff og 50% som er like dårlig som det andre er godt, blir virkningen null. Hvorfor skal man da bruke mye penger på subsidier?

På grunn av den raskt voksende tvilen om første generasjons biodrivstoff, setter mange nå sin lit til annen generasjon. I praksis betyr det at man gir opp å bruke mat, men heller bruker ulike former avfall, eller hugger ned skog for å skaffe trevirke som kan brennes som energi. Avfall er antakelig helt i orden, men det monner nok ikke så mye. Da er det langt mer tvilsomt å hugge ned mer skog, for da kommer den samme problemstillingen opp: Det er det samme som å rive ned CCS-anlegg, hvis det skjer før trærne er blitt så gamle at de ikke virker på denne måten lenger.

Debatten om virkningene av å hugge mer skog for å brenne den til energi har bare så vidt begynt, her i Norge etter at Statistisk Sentralbyrås seniorforsker Bjart Holtsmark leverte en rapport som viste at selv den beste bioenergien (pellets som erstatter kull) vil øke CO2-utslippene, kanskje meget sterkt, gjennom minst 100 år, fordi skogen taper så mye mer karbon. Dels tar det lang tid før nye trær vokser opp, og dels taper man opptaket fra de gamle trærne hvis de hugges før de er blitt så gamle at de mister karbonet av seg selv.

Holtsmark er blitt sterkt angrepet av de ivrigste tilhengerne av bioenergi. Noen sier at han glemmer at det er et mål i seg selv å avskaffe olje, gass og kull, men det er jo bare tøys. Hvis fortrengning av olje, gass eller kull fører til økte utslipp, har det virkelig ingen hensikt. Andre sier at det nok er riktig at CO2-utslippene øker gjennom noen tiår, kanskje mer enn 50 år, men at man må se saken på lang sikt. Det er nokså pussig, siden tiltakene er ment å skulle oppfylle mål som settes på mye kortere sikt, og siden noen mener at man kan få klimamessige vippepunkter når som helst. Dessuten viser det seg at kortere omløpstider for hogst i skogen fører til varig lavere karbonbinding, selv når skogen har stabilisert seg etter hundre år eller mer.

Naturligvis er alle beregninger av denne typen usikre, og kanskje tallene egentlig er annerledes. Men usikkerhet kan som kjent slå begge veier. Skal vi drive bingo med skogen også?

Bioenergi fra skog kan sikkert gi et bidrag, men da må uttaket være bærekraftig, og det virker som nokså sikkert at det ikke er rom for økt bærekraftig uttak innenfor de ti årene frem til 2020, og ikke så mye senere heller - før man har plantet mye mer skog.

Alt dette - vind, biodrivstoff, bioenergi fra skog - vil det fortsatt være uenighet og debatt om. Jeg kan ta feil om vind, FNs miljøprogram og de mange forskerne kan ta feil om biodrivstoff, Holtsmark og de ulike andre internasjonale forskerne som kommer til samme resultater kan ta feil om skogen, og så videre.

Spørsmålet er om de som nå forhandler med EU, de som heier på EU, eller for den saks skyld EU selv, er skråsikre på det?

I klimapolitikken legger man stor vekt på føre vàr-prinsippet. Hvis ikke noen kan gi overbevisende og sikre svar på de spørsmålene som stilles, består det altså en betydelig risiko for at vi påtar oss forpliktelser som vil koste meget dyrt, samtidig de kan skade heller enn hjelpe klimaet. Er det lurt, uten en gang å ha hatt en debatt som går litt dypere enn prosentleken og om Norge er en fornybarsinke eller ikke?

Mange vil føle seg frustrert over dette og si at vi må "gjøre noe", og hvis vi ikke skal gjøre dette, hva skal vi da gjøre som med større sikkerhet kan spare CO2?

Ett opplagt svar er å investere i mer vannkraft. Den er fornybar nok, og det er uansett et mysterium hvorfor så mange tror at vindkraft er så mye mer miljøvennlig. Nå ser vi altså at vannkraft ikke bare er uten de store ulempene ved den svikefulle vindkraften, den kan gjøre enda mer nytte ved å oppgradere kraften fra en større del av de vindmøllene som allerede er bygget. En sikker vinner! - men for å nå frem til 75% må vi bygge mye, stort og fort, uansett protester fra elvereddere.

Den andre opplagte løsningen er å spille på lag med skogen istedenfor å spille mot den. Heller enn å godta skyhøye fornybarmål, kan vi tilby oss å gjennomføre en skogstrategi der skogeierne får et nytt produkt å selge: Mer karbonfangst. Med de kvotepriser vi venter oss for CO2, blir dette et mye mer verdifullt produkt enn å selge tømmer som er hugget for tidlig til bioenergiprodusenter. Naturligvis må de få betalt for hva lagringen er verd, akkurat som de som slipper ut karbon må betale for det.

I dag har skogeierne bare ett hovedprodukt som de må vente i 80-100 år på å selge, fra de har plantet trærne. Nå kan de få et nytt produkt som de kan selge hvert eneste år, uten at mulighetene for å selge tømmeret senere blir noe forringet - bare litt utsatt. Selvsagt må de bestemme selv hvordan de vil prioritere mellom de to produktene. Forutsatt at karbonprisen settes riktig, blir det akkurat samme type valg som vi ber industrien ta når de skal velge mellom å investere i rensing eller betale kvotepris - bortsett fra at skogeierne får et valg mellom to inntektsmuligheter fremfor to utgiftsmuligheter!

Samtidig vil slik betaling revolusjonere hele skogøkonomien slik at det blir meget lønnsomt å investere i ny skog, skogplanteforedling og alt annet som kan skaffe mer vekst.

Når den riktige tiden kommer, vil skogen fortsatt bli hugget, og det vil bli levert tømmer til bygging av hus, papir - og energi. Fordi det også etter hvert blir mer skog, vil man selv med senere hogst kunne levere mer tømmer, også til energi.

Skogen vil fortsatt være en del av klimaløsningen, og faktisk en mye viktigere del, fordi den vil levere det størst mulige samlede klimabidraget fra to produkter som utfyller hverandre. At det blir mindre til bioenergi enn mange hadde ventet seg, betyr bare at vi bruker skogen på en mer klimavennlig måte.

Slik vil det være selv om det også betyr at det fortsatt blir brukt olje og gass. Det har selvsagt ikke jeg eller oljeindustrien noe imot, men det burde heller ikke noen andre ha noe imot, siden vi kan fortsette å ha all den andre nytten vi har av olje- og gassvirksomheten ved siden av en bedre klimaløsning.

Det går ikke under fornybardirektivet, hører jeg noen si. Men er det ikke slik at vi forhandler, da? Visstnok kan man oppfylle deler av forpliktelsen gjennom energieffektivisering, som heller ikke er å produsere fornybar energi. Den gode løsningen vil være å ende på en fornybarprosent som passer med et fornuftig effektiviseringsmål pluss et fornuftig vannkraftmål, og love å dekke resten gjennom skogen.

Ja, dette vil være å tenke helt annerledes enn de fleste hittil har gjort, men det vil også være å ta inn over seg ny kunnskap som er kommet frem de siste årene om det som har vært de mest populære fornybare energikildene, og som i hvert fall har skapt en usikkerhet som det er uforsvarlig ikke å ta hensyn til når man skal inngå kostbare forpliktelser.

Om ikke EU kan fornye sin forstand, kan kanskje vi fornye vår?

------------------------------------------------------------------
Hans Henrik Ramm er en uavhengig petroleumsstrategisk rådgiver som også utgir kommentartjenesten Behind The News med analyser av aktuelle temaer knyttet til olje/gass, økonomi, ny vekstteori og norsk politikk, se www.rammcom.com. Ta kontakt med btn@getmail.no for gratis prøveabonnement.