Nedstengningen av 50 brønner på Gullfaks har aktualisert spørsmålet om mangfoldet på norsk sokkel.

Først forsvant flere av de store internasjonale oljeselskapene. Så ble Saga og Hydro slukt av Statoil. Nå skal Statoil ekspandere internasjonalt. Hvem skal da sikre den norske stat en effektiv forretningsmessig drift på norsk sokkel?

Helge Keilen kommenterer

Nedstengningen av 50 brønner på Gullfaks-feltet har vakt oppsikt i deler av det politiske miljøet i Norge. Det potensielle skattetapet kan komme opp mot 12 milliarder kroner de neste 18 månedene. Med ekstrainntekter i milliardklassen som følge av høy oljepris vil dette kanskje ikke merkes i statskassen. Det reiser imidlertid et prinsipielt spørsmål om hvem som vokter at operatørene på norsk sokkel, avgjørende for videreutviklingen av norsk økonomi, virkelig tar sine beslutninger i Norges beste økonomiske interesse?

Internasjonalt Statoil
Fusjonen mellom Statoil og Hydro i 2008 var et vannskille i norsk petroleumshistorie. I 1980- og 90-årene skjedde gradvis nedtrapping av mangfoldet på norsk sokkel. Selskaper som Elf, Mobil og Conoco mistet sine operatørskap på Frigg, Statfjord og Heidrun og reduserte dermed sine teknologiske miljøer i Norge vesentlig. Dernest har oljeselskaper også forsvunnet gjennom store fusjoner og oppkjøp. Den teknologiske ekspertisen i de gjenværende selskapene i Norge er ikke styrket for å motvirke Statoils dominans.

Mangfoldet var altså allerede svekket da først Saga ble kjøpt opp av Hydro og for tre år siden da Hydro ble innlemmet i Statoil. Man har dermed gjort seg bortimot avhengig av at børsnoterte Statoil opptrer slik at det kommer nasjonen Norge til gode. Men hva sier Statoil selv? Selskapet har tilkjennegjort sine internasjonale ambisjoner og til offshore.no sa Statoils sjef for letestrategi, Kent Høgseth den 31. januar at

”Om ti år kommer det store produksjonsfallet på norsk sokkel, noe som vil ha dramatiske konsekvenser både for industrien og Staten. Kurven for ventet produksjon viser et bratt fall fra 2020. Denne kurven har ikke Statoil råd til å følge. Dermed er internasjonal vekst en nødvendighet, samtidig som selskapet trenger tilgang til nye leteområder på norsk sokkel”

Statoils har vilje og engasjement, men med ansvar for 80 prosent av virksomheten på norsk sokkel og økende internasjonale aktiviteter må man spørre om selskapet har tilfredsstillende teknologisk og bemanningsmessig kapasitet til å følge opp alle oppgavene.

Oljeminister Terje Riis Johansen stoler på Oljedirektoratet, men dette er et tilsyn som ikke har Petoros kommersielle utgangspunkt.

Nølende politikere
Petoro ble etablert i 2001 for å ivareta statens økonomiske interesser på sokkel. Det er ikke småpenger man snakker om. Hver år feies rundt 20 milliarder investeringskroner gjennom Stortinget for å opprettholde den statlige andelen av aktiviteten på sokkelen. Selskapet som skal ivareta ansvaret for disse enorme statsinntektene, i fjor en netto kontantstrøm på ca 100 milliarder kroner, blir avspist med småbeløp til driften. Ved etableringen for 10 år siden fastslo Stortinget at Petoro skulle ha et tak på 60 ansatte. Man ønsket ikke en ny ”gjøkunge”. Det årlige driftsbudsjettet har vært rundt 250-260 millioner kroner, eller en kvart prosent av den gjennomsnittlige kontantstrømmen de siste årene. Etter fusjonen skulle man tro at politikerne ønsket å styrke Petoro, om ikke annet enn for å opprettholde et skinn av mangfold på norsk sokkel, men politikerne har bare tillatt en beskjeden økning i staben på 15 prosent (Statoil har 12.000- 15.000 ansatte bare i Norge).

Enkelte politikere mener at Petoro bør styrkes og Høyre har foreslått en økning i det årlige driftsbudsjettet på 50 millioner kroner. Dette har hittil falt for døve ører, og senest under Sandefjord-konferansen i januar kunne olje- og energiminister Terje Riis Johansen fastslå at han ”hadde Oljedirektoratet, og var fornøyd med det”.

Petoro, her toppsjefen Kjell Pedersen, bør fungere som et teknisk og kommersielt korrektiv, som fokuserer på inntektene til den norske stat.

Kommersiell aktør
Vi mener at oljeministeren tar feil. Oljedirektoratet er et myndighetsorgan som skal føre tilsyn med aktiviteten på sokkelen. De er observatører og har talerett i lisensene, men de er ikke en kommersiell aktør slik som Petoro. Norge trenger et forretningsmessig korrektiv til Statoil, et organ som forut for viktige investeringsbeslutninger kan utfordre den dominerende aktøren. Det kan ikke dagens Petoro, som med 69 ansatte og en håndfull eksterne konsulenter samtidig skal følge opp Norges største regnskap, statens olje- og gassinteresser og være representert i tunge lisenser. Petoro kan derfor ikke avsette særlig mange egne og eksterne årsverk til for eksempel Gullfaks, som er blant selskapet topp tre prioriteter på norsk sokkel. Gullfaks er et felt som normalt skal gi skatteinntekter på mellom 7-8 milliarder kroner årlig. Operatøren har hovedansvaret, men lisenspartnerne (som tilfellet Gullfaks er Petoro med de resterende 30 prosent av eierinteressene) bør ha kompetanse til å forsikre seg om at utviklingen skjer økonomisk og sikkerhetsmessig forsvarlig. Da er ikke noen få årsverk tilstrekkelig til å utfordre giganten og sikre mangfoldet. En kvalifisert stemme fra Petoro vil kunne ha betydning for avgjørelsen av produksjonsbaner og utbyggingsplaner, som igjen betyr mye for Norges økonomiske velbefinnende.

Frykten for gjøkungen
I vår blir Petroleumsmeldingen lagt frem for Stortinget, og her blir disse problemstillingene forhåpentlig adressert. Vår oppfatning er at Petoro må få øke sin profesjonelle stab og kunne hyre inn flere eksterne konsulenter i saker av spesielt stor økonomisk betydning for den norske stat. Petoro har i dag neppe mer enn 20-40 millioner kroner til innkjøp av eksterne eksperttjenester. Noen små millioner av disse kan benyttes til å fremføre alternative syn på for eksempel brønnutviklinger i lisensene, som kan være helt avgjørende for den økonomiske utviklingsbanen. Sunn fornuft tilsier at bevilgningene derfor må økes betraktelig.
Frykten for å gjøre Petoro til en ny gjøkunge er overdrevet. Petoro vil aldri kunne matche Statoil og de andre store operatørene. Men Petoro bør gis tilstrekkelige midler til å kunne gå dypere inn i sentrale problemstillinger, og som effektiv partner ha god nok ekspertise til gi relevante motforestillinger. Høyres ekstra 50 millioner kroner og en stab på rundt 100 ansatte ville være en god start
Saken er tidskritisk. Det store produksjonsfallet på norsk sokkel kommer i 2020 eller kanskje tidligere. Gullfaks-nedstengningen viser hvor labil situasjonen er og hvordan antatte reserver endres ved at over 100.000 fat olje blir nedstengt over natten. Statoils økende internasjonale engasjement fjerner dessuten selskapet i økende grad fra Petoro og den norske stats direkte økonomiske interesser. 

Med milliardverdier i spill er en styrking av Petoro for småpenger å regne – uansett!

Les også:
offshore.no/sak/Gullfaks-skandalen (Kommentar av Helge Keilen)
www.offshore.no/nyheter/sak.aspx(Kommentar av Helge Keilen)
www.offshore.no/sak/Gullfaks_uten_glans(Kommentar av Bjørn Vidar Lerøen)
www.offshore.no/sak/Offshore.nos_artikler_i_Stortingets_sp%c3%b8rretime