Statoils salg av eierandeler til Centrica er en god begynnelse på fokusering av selskapets norske portefølje, men langt fra tilstrekkelig.

Det er mange gode sider ved de avtalene som Statoil denne uken inngikk med det britiske selskapet Centrica.

Gass

Det viktigste er nok forlengelsen frem til 2025 av den eksisterende avtalen om salg av 5 mrd Sm3 gass pr. år til Storbritannia. Under ”normale” omstendigheter ville ikke dette vært så oppsiktsvekkende. Saklig sett er det ingen tvil om at britene trenger denne gassen og mye mer til, og selve avtalen er helt standard med en pris som avhenger av utviklingen i det sterkt konkurransepregede britiske markedet. Egentlig ville det vært mer oppsiktsvekkende om avtalen ikke ble forlenget.

Det viktigste er nok symbolverdien av at avtalen ble inngått i selveste statsministerboligen 10 Downing Street, og at både statsminister David Cameron og energi- og klimaminister Chris Huhne roste den i sterke ordelag. Huhne representerer de grønne liberaldemokratene som presser sterkt på for enda sterkere utbygging av fornybar energi og reduksjon av avhengigheten av fossil energi. Han har sagt mye rart som er oppfattet som motstand mot gass.

Den samme tvilen om fremtiden for gass har ligget over hele EU. Både olje- og energiminister Ola Borten Moe, utenriksminister Jonas Gahr Støre og Statoil-sjef Helge Lund har påpekt at det snakkes mye i Europa om fornybar energi, men lite om gass, selv om både politikere og embetsmenn privat bekrefter gassens svært viktige rolle i det minste i flere tiår fremover.

Det samme kan lett leses ut fra sentrale dokumenter som EUs ”Roadmap” (i et nylig lekket utkast) og den britiske regjeringens ”Carbon Budget”. Begge disse dokumenter har høy profil på fornybare, men i tabellene, de faglige diskusjonene, og ellers mellom linjene går det soleklart frem at gassen vil følge med hele veien gjennom planperiodene.

Strømlagring eller CCS?

Årsaken er enkel: Produksjonen fra vind- og solkraftverk er så varierende og usikker at de over tid ikke leverer mer enn for eksempel 15-25% av sin installerte kapasitet. Så lenge det ikke finnes gode muligheter for storskala lagring av strøm, må disse kjøres i kombinasjon med andre typer kraftverk som må levere resten for å skape et samlet system for jevne leveranser. Vannkraft er det lite av, atomkraft bør helst ikke kjøres som svingprodusent (og flere land vil unngå den uansett), og kullkraft bør trappes ned, ikke minst fordi kullkraft kjørt i svingproduksjon trolig slipper ut så mye mer CO2 at vinningen går opp i spinningen. Da gjenstår bare gass.

Slik venter alle seriøse rapporter at det vil fortsette å være i 20-30 år fremover - i den perioden man snakker om gass som ”brobygger”. Etter det er det et spørsmål om hvor teknologien vil bringe oss. Det jobbes på spreng for å løse både lagringsproblemet for vind og sol og utslippsproblemet for kull og gass ved hjelp av karbonfangst og lagring (CCS). Begge alternativer krever nye anlegg som vil bli både store og dyre. Spørsmålet er hvilket alternativ som best klarer å redusere kostnader og naturinngrep.

Her er EUs Roadmap og britenes Carbon Budget forskjellige fra de tyske planene. De første sier klart at gass med CCS regnes som ”lavkarbon” kraftproduksjon og like klimaakseptabelt som fornybar energi også på lang sikt. Den beste vinner. Tyskerne har et eget mål om en høy andel fornybare, men det tror jeg ikke de vil stå fast på hvis gass med CCS vinner kappløpet.

For min del tror jeg akkurat det skjer, og at CCS blir såpass konkurransedyktig at det fra den tid av neppe blir bruk for særlig mye mer vind og sol, men i praksis blir det nok likevel en kombinasjon. Siden alle vil fase ut kull, og den interne produksjonen av konvensjonell gass i EU faller sterkt, vil EU-landene trenge mye mer importert gass og/eller egenproduksjon av skifergass. Med CCS vil gass ikke bare levere i motsving til fornybare, men komme tilbake som stabil grunnlast.

Gass vil sikkert tape markedsandeler for varme i husholdningsmarkedet, men mye av dette vil komme tilbake gjennom et sterkt voksende kraftmarked. Litt vil komme fra drivstoffmarkedet, og industrimarkedet antas gjerne å være ganske stabilt eller svakt voksende.

Oppmuntring

I ”broperioden” kan vi heie på hver våre favoritter, men ikke noe er så bra som å se at analysen holder i praksis. Da er det oppmuntrende å lese uttalelsene fra Chris Huhne, her gjengitt på engelsk fra pressemeldingene:

“This is good news for Britain. Today gas powers almost half of our electricity, and nearly 70% of our heating. It is reliable, flexible and competitive, and helps power our economy. Gas has a long term role to play in keeping our lights on and our homes warm, as part of an increasingly low carbon energy portfolio. This agreement will help to deliver that gas securely and cheaply, and further enhance our close relationship with Norway.”

Huhne er grønn som et eplekart, men han er også minister, og må forholde seg til den britiske debatten som for tiden er ganske opphetet på grunn av presset på strømprisene som vindmøllene får ansvaret for. Da nytter det ikke lenger å overse realitetene som også ligger i de utredningene han selv har satt i gang.

Disse realitetene gjelder hele Europa, og endres ikke av gassavtalen med Centrica. Men likevel vil avtalen sammen med de politiske uttalelsene få ringvirkninger. Det vil nå bli lettere for EU-kommisjonen å skrive det samme tydeligere inn i sitt ”Roadmap”, og det blir lettere for tyske politikere å legge til rette for fornyelse av de langsiktige tyske avtalene med Norge etter hvert som det blir nødvendig. Det kan f. eks. handle om å kompensere eierne av gasskraftverk for kostnadene ved at de blir tvunget inn i svingproduksjon.

Euro-krise og utsatt klimakrise

Samtidig vil debatten om energikostnader komme med full styrke i de andre EU-landene også etter som Euro-krisen utvikler seg.

For de politikerne som har klatret ytterst ut på den grønne gren blir det da veldig nyttig at det nå er kommet en ny tung forskningsrapport som viser at CO2 er betydelig mindre farlig enn standard klimateori hittil har antatt, og at naturlige variasjoner har større betydning enn antatt.

Denne rapporten føyer seg egentlig inn i en rekke forskningsresultater som har trukket i samme retning, men som er blitt avfeid som uttrykk for ”klimaskepsis” (noen har gått i motsatt retning, men heller ikke overbevist). Av kommentarene som ble avgitt til NRK i går kveld fra både KLIF, Cicero og Bjerknes-senteret ser det ut til at denne er utført av ”anerkjente klimaforskere” og så tung og solid at den nå vil korrigere den såkalte ”konsensus”. For eksempel sier Bjerknes-professor Tore Furevik at ”studien vil kunne bidra til at FN [Klimapanelet] vil kunne nedjustere temperaturøkningen i sin neste klimarapport”.

Det betyr ikke at man skal avlyse klimapolitikken, men at man kan legge bort de verste katastrofescenariene og dempe retorikken om et voldsomt hastverk. Det vil gjøre det politisk lettere å trekke den konklusjonen som burde vært trukket uansett hvor farlig CO2 måtte være, nemlig at verden må konsentrere seg om de mest kostnadseffektive virkemidlene og ikke pøse penger inn i alt. For gass betyr det at ”broperioden” blir lengre enn mange har ventet, og at utsiktene til at veien går bredt videre på den andre siden blir enda bedre.

Egentlig større salg

For å vende tilbake til Statoils kontrakter med Centrica, kan vi merke oss at de i praksis betyr at Centrica har kjøpt mer gass enn bare å forlenge kontrakten. Den andre delen, om salg av eierinteresser i åtte felt og funn, innebærer at Centrica har kjøpt rundt 20 mrd Sm3 gass ”på rot” ut fra kjente offisielle anslag, og det vil sikkert vokse.

Dermed er dette egentlig mer enn en forlengelse av den gamle kontrakten på 5 mrd i 10 år; det er 40% ekstra på toppen. Det vitner ytterligere om Centricas trygghet på det fremtidige britiske gassmarkedet.

For Statoil er nok denne siden av saken det viktigste. I de tre store feltene Valemon, Kvitebjørn og Heimdal beholder Statoil store eierandeler (fra 30 til mer enn 50%) og fortsetter som operatør. Salget frigjør kapital som styrker selskapets kapitalforvaltning når det står foran nye store investeringer.

Fokusering

Nedsalg til et nivå som er tilstrekkelig til at operatøren har gode insentiver er ofte en fornuftig del av porteføljeforvaltning, og kan - som i dette tilfellet - bidra til økt mangfold innenfor lisensen, og dermed er det også en samfunnsmessig fordel.

Men egentlig er det ikke kapital som begrenser Statoil. Det er, som for de fleste store og gode selskaper, organisasjonskapasitet og beholdningen av høykvalifisert humankapital. Det er denne siden av saken jeg har mast mye om. Det virker opplagt at Statoil har strukket denne kapasiteten til det ytterste, slik at det har oppstått huller i form av at ulike aktiviteter blir utsatt eller håndtert dårlig, selv om det meste går bra.

Inntil nylig har Statoil stort sett forholdt seg taus om denne problemstillingen, men nå har det skjedd mye på kort tid. For en drøy uke siden sa pressetalsmann Ola Anders Skauby til Stavanger Aftenblad at ”Statoil ser de samme utfordringer omkring kapasitet som bransjen påpeker”.

Han sa også at ”vi vurderer hele tiden hvilken rekkefølge vi skal gjøre ting ut ifra hvilke ressurser vi har til rådighet”, nærmest ment som en løsning på utfordringen. Men det er en dårlig løsning. Mange av de minst materielle prosjektene (som dermed fortest blir utsatt ut fra selskapenes egne prioriteringer), herunder særlig tiltak for økt utvinning, er tidskritiske og bør ikke utsettes. Samtidig blir de mest materielle prosjektene sjelden utsatt, fordi ingen av partnerne ønsker å miste nåverdi. Statoils handlefrihet til å lage ”køordninger” uten at det går ut over samfunnsmessige interesser er derfor begrenset.

Men det var gledelig at Statoil endelig viste vilje til å diskutere saken, og enda mer gledelig at Statoil noen dager senere også viste at den tas alvorlig i praksis, ved at selskapet solgte seg helt ut av fem mindre felt og funn, herunder tre der Statoil er operatør. For disse overtar nå Centrica operatøransvaret.

Det er først og fremst ved å overlate operatøransvar til andre at Statoil kan redusere presset på sin egen organisasjon. Det neste gledelige punktet er at alle de tunge lederne i Statoil, fra Helge Lund og nedover, bekreftet at nettopp det å fordele organisasjonsressursene fornuftig er et viktig mål for porteføljeforvaltningen.

Vi får håpe at det i dette ligger en erkjennelse av at interne ”køordninger” ikke er en god løsning.

Riktig nok ligger det nå en problemstilling i at det samlede investeringsnivået på norsk sokkel kan bli svært høyt de nærmeste årene før det pånytt kan falle. Mange vil nok mene at dette kan tale for å sette nye, store prosjekter i kø. I praksis vil det nok vise seg at dette langt på vei skjer av seg selv, fordi kostnadene øker med større press, og flere prosjekter må optimaliseres videre. Men uansett er dette ikke noe alternativ til at Statoil overlater operatøransvar til andre, fordi det ellers fort blir de tidskritiske prosjektene som blir satt på vent.

En god begynnelse

Det som må legges til midt oppe i all rosen av Statoil er at de tre operatørskapene som overlates til Centrica gjelder ganske små prosjekter. Vel er den samlede pakken av andelsoverdragelser stor, og med sine rundt ni milliarder kroner visstnok en av de største transaksjonene på norsk sokkel på mange år, men de tre operatøroverføringene gjelder felt/funn som samlet er bokført med ressurser som bare utgjør ca. 11% av alle de åtte felt og funn som inngår i pakken.

Samtidig utgjør tre operatørskap bare mindre enn 2% av Statoils samlede portefølje, regnet som opererte lisenser.

Selv om de minste prosjektene relativt sett krever mer innsats av organisasjon, er dette bare en dråpe i havet.

Selvsagt har det også hjulpet at Statoil har solgt unna det meste av nedstrømsvirksomheten og trappet ned satsingen på fornybar energi. Men det hjelper først og fremst for toppledelsens styringsevne, og ikke for ledelseslinjene lenger nedover eller for f eks humankapitalen i de knappe geofagene. Nedsalgene i Gassled, oljesand, og noen andre internasjonale felt handler mest om kapital.

Samtidig bekymrer det meg litt at Statoil mest argumenterer med at man fokuserer for å skaffe kapasitet til nye prosjekter. Hvis selskapet er overbelastet allerede, vil overbelastningen øke hvis man bare går ut av tre så små prosjekter. Det kan ikke bli nok til å frigjøre kapasitet for nye store prosjekter som Aldous/Avaldsnes, Skrugard, Luva og flere, selv om en langsom vekst i antall ansatte er forsvarlig uten å utvanne kompetansen.

Vi kan derfor ikke si mer enn at salgene til Centrica er en god begynnelse.

På den annen side sier Statoil at man løpende vurderer mer porteføljefokusering, og de fleste analytikere tror det kommer mer. Det går til og med rykter om at Statoil vil ut av Statfjord.

Fokusering som effektivt reduserer den samlede belastningen på Statoils organisasjon har også en annen side som heter økt mangfold. Jo mer Statoil fokuserer, jo mer gjør det samfunnet en tjeneste ved at vi får med mer av ressursene til andre selskaper og bedrer deres vekstmuligheter. Også slik er Centrica-salgene positive.

Aldous/Avaldsnes

Men skal Statoil overbevise meg om at det bør få operatøransvaret for Aldous/Avaldsnes, som det isolert sett sikkert er gode grunner for, må det mer til. Å få inn for eksempel ExxonMobil eller ConocoPhillips som operatør for Statfjord (begge har vært partnere siden begynnelsen), eller helst større deler av Tampen, vil være et solid og overbevisende tiltak, særlig hvis Lundin samtidig får sin fortjente belønning ved at det avtales operatørovertakelse for Aldous/Avaldsnes etter ferdig utbygging. Hvis Statoil fortsetter å skaffe frem nye og spennende prosjekter i frontområder, slik vi forventer, vil nok det kunne vise seg å bli en ny velkommen avlastning når tiden kommer.

------------------------------------------------------------------

Hans Henrik Ramm er en uavhengig petroleumsstrategisk rådgiver som også utgir kommentartjenesten Behind The News med analyser av aktuelle temaer knyttet til olje/gass, økonomi, ny vekstteori og norsk politikk, se www.rammcom.com. Ta kontakt med btn@getmail.no for gratis prøveabonnement.