Så har vi hatt besøk av enda en utenlandsk professor som mener at Norge er dårlig på innovasjon og at olje, gass og fisk bare er råvarer.
”Da Norge var fattig og trengte mat, gikk dere i havet for å fiske. Så manglet dere penger, gravde et hull i havbunnen og hentet opp olje. I dag er det en ny ressurs landet burde investere i, og det er folk.” Sitatet er fra E24s intervju med den amerikanske professoren Soumitra Dutta etter at han hadde holdt foredrag på NHOs årskonferanse.
Hva tror han våre tre verdensledende klynger - petroleum, shipping, og sjømat - har investert i for å bli verdens beste, om ikke folk og kunnskap? Robåter og spader?
Innovasjonsindekser
Som så mange andre som ikke har særlig kjennskap til disse tre næringene baserer Dutta seg på internasjonale indekser som skal måle landenes innovasjonsevne. At Norge scorer forholdsvis dårlig på disse er gammelt nytt. At mange har undret seg på hvorfor vi gjør det til tross for høy produktivitetsvekst og stor verdiskaping er også gammelt nytt. Det kalles det norske paradoks. Og det trenger tydeligvis å repeteres iblant.
Nå er det slik at det er innovasjon som skaper produktivitet. Produktivitet kommer ikke flytende av seg selv, selv ikke sammen med oljepengene. Hvis indekser viser mye lavere innovasjon enn det produktivitetsutviklingen tilsier, er det noe galt med indeksene, ikke med innovasjonen.
Nå skal jeg ile med å understreke at alt ikke nødvendigvis er som det skal. Norsk produktivitetsvekst har vært ujevn og meget kan og bør gjøres bedre. Men å bruke indeksene som grunnlag for å tro at noe er fundamentalt galt med Norge sammenlignet med våre naboland blir helt feil. Bare rent intuitivt virker det meningsløst at Sverige skal være så veldig mye bedre enn Norge.
Det klassiske hjørnet
Innovasjonsindeksene lages av ulike institusjoner som tildels bruker ulike metoder, men mye er likt, rett og slett fordi man er nødt til å sette sammen en indeks av mange delindekser som må velges ut fra hva som er lett å måle eller kan finnes i offentlig statistikk. Det utelater store og vesentlige områder fra de fleste av indeksene.
Den klassiske oppfatningen av innovasjon er et stort FoU-senter inne i en bedrift som sender sine tegninger til anlegg som masseproduserer og eksporterer avanserte forbrukerprodukter som elektronikk, medisiner og biler. Derfor er FoU-utgifter, patenter, design, varemerker og teknologiinnholdet i selve produktet sentrale målestokker for alle innovasjonsindekser.
Utformingen av indeksene er satt under sterk kritikk fra mange innovasjonsforskere som påpeker at dette bare er et hjørne i et større innovasjonsrom, definert av ytterpunktene i dimensjonene vare/tjeneste, stab/linje, formell/uformell innovasjon, og innovasjon innenfor eller mellom bedrifter. Med andre ord er det også stor innovasjon innenfor tjenesteyting, uformelt i selve produksjonsprosessen, og mellom bedrifter i klynger og næringskjeder. Det er bare det at det er vanskeligere å måle og finne god og sammenlignbar statistikk for resten av dette rommet, utenfor ”hjørnet”.
For noen av indeksene har man forsøkt å komme kritikken i møte ved å legge til flere delindekser, men det er fortsatt langt igjen.
Norge midt i rommet
Uheldigvis for Norge, eller rettere for indeksene, har vi en langt større del av vår innovasjon utenfor det klassiske hjørnet enn de fleste andre land. Et eksempel belyser det:
En farmasøytisk bedrift har nærmest all sin innovasjon i en stor bygning som det står ”FoU” på med store bokstaver. Det betyr at nær sagt alle kostnader til innovasjon blir bokført som FoU og kommer inn i alle statistikker. Bedriften scorer stort på FoU. Når forskerne har utviklet en ny pille, blir den masseprodusert på enkle samlebånd og eksportert som et ”høyteknologisk” produkt. Bedriften scorer stort på ”eksport av høyteknologi”. Siden hvem som helst da kan finne ut hva som er i pillen, er en farmasøytisk bedrift helt nødt til å ta ut patenter. Bedriften scorer stort på patenter. Sannsynligvis skriver forskerne om sine funn i medisiniske fagtidsskrifter som det er mange av, og bedriften scorer stort på fagartikler og siteringer. Siden man henvender seg til et massemarked, må man utforme attraktive design og varemerker og drive utstrakt offentlig markedsføring. Bedriften scorer stort på design, kjente varemerker, og kunderelasjoner (faktisk inngår reklameutgifter m v i mange indekser).
En typisk norsk teknologibedrift i petroleumssektoren driver også med FoU, men har relativt sett en mye større andel av sin innovasjon i selve produksjonskjeden. Det skyldes at man ikke leverer mengder av like produkter til et massemarked, men få og store produkter til få og store krevende kunder. Nær sagt hvert eneste salg er en egen innovasjonsutfordring. Innovasjonen skjer ”on the job” mellom og innenfor bedrifter i hele kjeden. Reklamefilmene som Offshore.no nettopp har lagt ut fra f. eks. Aker Solutions og FMC illustrerer dette tydelig.
Utgiftene til denne uformelle innovasjonen bokføres som vanlige produksjonskostnader og kan normalt ikke skilles ut. Norske skatteregler gir heller ikke noe særlig insentiv for å forsøke det. Bedriften scorer altså lavt på formell FoU, og resten av innovasjonen fanges ikke opp. Fordi innovasjonen er uformell er den vanskelig å kodifisere, og fordi produktene ikke selges i massemarkeder er det ikke samme risiko for umiddelbar kopiering. Det betyr at det for våre bedrifter er tyngre å patentere samtidig som de har mye mindre behov for det, og sannsynligvis også dårligere tid til å bry seg om det før neste utfordring seiler inn døren. Dessuten viser det seg at de beste bedriftene (unntatt de som har ”pilleproblemet”) ofte ser seg bedre tjent med å satse på konfidensialitet og komme raskt frem til neste generasjons teknologi, fremfor å vise kort gjennom offentlig patentering og fagartikler. Design, markedsføring, varemerker osv. blir også av langt mindre betydning når man bare har noen få kunder som man uansett har meget god kontakt med.
Noen (del)indekser fanger nok opp litt av innovasjonen i produktene når de leveres oppover i kjeden og til oljeselskapet, mens mange rett og slett definerer hele olje- og gass-sektoren ut som ”råvareprodusent” og ikke ”høyteknologisk”. Men når man kommer til sluttproduktet, som er olje og gass, er alle enige om at dette ikke er ”høyteknologiske” eksportprodukter.
På de indekser jeg har analysert blir f. eks. heller ikke stor og dramatisk innovasjon i seismisk analyse registrert. Ingen klarer å finne plass for f. eks. Lundins Hans Christen Rønnevik som var den viktigste innovator bak Aldous/Avaldsnes-funnet. Britiske myndigheter har hevdet overfor EU at selve letevirksomheten offshore burde regnes som FoU, men har så vidt jeg vet ikke fått medhold.
Mye av det samme rammer sjømat, vår andre store ”råvareproduserende” klynge. Skipstransport regnes vanligvis heller ikke som ”høyteknologisk” og taper også på det mangelfulle fokus på tjenesteyting.
Jeg skal ikke si at alle indekser er like ufullstendige, eller at det ikke har vært noen utvikling. Men det er et faktum at den ”klassiske” modellen blir fanget stort sett opp i sin helhet, mens det er mye vanskeligere å måle mye av den innovasjon som er så typisk for våre tre store klynger.
”Høyteknologisk eksport”
Professor Dutta har ikke opplyst hvilke indekser han refererer til, bare at Norge er nummer 18 på innovasjon (bak Sverige, Danmark og Finland), nummer 48 på eksport av høyteknologi, og ”enda lenger ned” på eksport av kreative tjenester.
”Eksport av høyteknologi” er vanligvis en delindeks som sammen med mange andre skal si noe om et lands innovasjonsnivå. Det er typisk at Dutta velger ut denne, fordi det nettopp er på denne våre norske klynger har svært små sjanser til å få poeng, uansett hvor innovative de er bakover i produksjonsprosessen. Men i virkeligheten har det ingen betydning for landets produktivitet og verdiskaping om innovasjonen sitter i produksjonsprosessen eller er ”innebygget” i eksportproduktet.
Regnet gjennom hele kjeden, er norskprodusert olje og gass minst like mye et høyteknologiprodukt som mobiltelefoner, piller og biler. Det er det som teller for landet.
Derimot sier det seg selv at Norge ikke kan score høyt på ”eksport av høyteknologi” når hele eksportverdien av olje, gass og fisk er definert vekk. Denne feilen må alene bidra sterkt til å trekke totalindeksen ned.
Jeg vet ikke hvordan ”kreative tjenester” avgrenses i den statistikk professoren bruker, men jeg tipper det handler mye om internett og turisme. Det interessante spørsmålet er om det teller med når norske spesialskip betjener dypvannsprosjekter i Brasil eller rydder bort olje i Mexico-gulfen.
”Grave et hull”
Mange som ikke kjenner bransjen tenker nettopp som professoren på olje og gass som ”å grave et hull”. Professor Dutta avslører sin uvitenhet ytterligere ved å si at det ”i Norge er blitt på mote å være tilfreds med å være en råvareøkonomi”. Det er selvsagt usant for shipping, men like usant for petroleumssektoren, fiskeflåten og havbruksnæringen. Heller ikke de sistnevnte er kommet dit de er i dag fordi ”Norge var fattig og trengte mat” og noen ”gikk ut i havet for å fiske”.
Ny suksesshistorie?
Ut fra sitt syn på Norge som en ”råvareøkonomi” sier professoren: ”Olje, ja, det trenger man, og Statoil er anerkjent internasjonalt. Men får dere ikke lyst til å gjøre noe mer? - Norge burde investere i talent og spisskompetanse med mål om å skape en ny global suksesshistorie.”
Nå er det slik at de tre suksesshistoriene vi allerede har skapt, og dessuten andre suksesshistorier som Hydro og Yara, bygger på ”spisskompetanse” i bøtter og spann. Dette gjør faktisk Norge nokså unikt slik det er. Det er vanskelig å tenke seg noe annet lite eller selv mellomstort land med tre verdensledende klynger og flere verdensledende globale firmaer i tillegg.
Det gjør derfor ikke så stort inntrykk når professoren fremhever Mauritius som er verdensledende på back up-tjenester innen IKT som et lysende eksempel, etterfulgt av spørsmålet ”hvorfor kan ikke da et land som Norge kunne klare å skape en global suksess?”
Professorens forslag til ”nytt” imponerer heller ikke: ”Design, animasjon, sofistikerte kreative tjenester; IT og kommunikasjon generelt. Og på sikt både burde og kunne Norge hevde seg på alternativ energi.”
Alle disse sektorene står allerede høyt på de innovasjonspolitiske ønskelistene i praktisk talt alle land. Alle ønsker seg verdensledende klynger for IKT og ny energi. Professoren mangler bare bioteknologi for å få med seg hele ”topp tre”.
Problemet er at bare noen få kan få ønskene oppfylt. Akkurat som bare noen meget få andre kan konkurrere med Norge innen petroleum, shipping og sjømat, er det ikke mange som kan konkurrere med Hollywood om animasjon og Silicon Valley om IKT i sin alminnelighet.
Derimot har faktisk Norge en meget oppegående IKT-industri allerede, men det er i stor grad innenfor spesialområder knyttet nettopp til petroleum, shipping og sjømat. Det er de foraktelige råvarenæringene som har vært krevende kunder og bidratt til å gjøre mange norske IKT-bedrifter verdensledende innenfor sine nisjer.
Slik kan det også bli for bioteknologi, som professoren glemte, men neppe for den store hoveddelen som er innenfor medisin. Her er ledertrøyene forlengst opptatt. Derimot er det ikke mange som har bioteknologiske klynger knyttet til matproduksjon. Norge har gode bioteknologiske miljøer knyttet til fisk, havbruk, skogbruk og jordbruk, med krevende globale kunder i hvert fall i norsk sjømatindustri.
Og så har vi teknologi for oljevernberedskap som ytterligere en avlegger av våre eksisterende klynger som ikke vil møte syndelig konkurranse ute hvis vi satser på å utvikle slik delklynge. Og selv innen ”ny energi” er det muligheter, men igjen bare i spesielle nisjer.
Så mulighetene er der, men ikke på de mest iøynefallende stedene, og slett ikke som alternativer til hva vi driver med i dag.
Stiavhengighet
Professoren gjør tre store, men vanlige feil.
Først viser han at han ikke kjenner ”det norske paradoks” og løsningen på det, som er at Norge har en meget spesiell, men nettopp derfor meget innovativ klyngestruktur, som for lengst har vist at den kan trekke bredere deler av næringslivet med seg.
Deretter foreslår han at vi skal finne ”noe annet” som mest defineres fra alle lands ønskelister uten noen analyse av hvilke områder som ligger til rette ut fra norsk industriell historie, virkelighet og spesialkompetanser. Innovasjonsforskning har vist at innovasjon er ”stiavhengig”, dvs at nye innovative næringer vokser naturlig frem fra andre tidligere og nåværende sterke næringer, slik shipping utviklet seg fra fiske og skogbruk, slik havbruk utviklet seg fra fiske, slik petroleum utviklet seg fra shipping og vannkraft, og slik dagens IKT-næring har sprunget ut fra alle tre hovedklynger.
Våre ”råvareproduserende” næringer, fra tidlig historie til i dag, har altså aldri vært innovative pausesignaler, men tvert i mot selve det innovasjonsmessige navet.
Folk
Den tredje feilen er å late som om det er noen ny ide ”å investere i folk”, og at man ved å gjøre det plutselig skulle få frem noen helt nye næringer. Faktum er at våre menneskelige ressurser er temmelig godt tatt i bruk slik det er, men som bærere av høyt spesialisert kunnskap knyttet til hva vi allerede driver med, og i kombinasjon med like høyt spesialisert kunnskap innebygget i bedrifter og institusjoner. Det er derfor ”folk” i Norge er så produktive.
Det er ille nok å høre Kristin Halvorsen gledesstålende proklamere at ”Norges viktigste ressurs er ikke olje, men folk”. Det er verre at en høyt anerkjent professor skiller på samme måten mellom fisk, olje og ”folk” som atskilte og uavhengige ressurser, med antydning om at man kan velge bort det ene og holde på det andre.
”Folk” og deres kunnskap skaper ikke verdier i vakuum. Ikke-spesialisert kunnskap er nærmest verdiløs. Verdier skapes når ”folk” arbeider med et spesielt produksjonsgrunnlag og spesialiserer seg på å gjøre dette fremragende. Man kan like lite skille ”folk” i Norge fra deres olje, fisk og shipping som man kan skille en sveitsisk urmaker fra sine klokker eller en fransk vindyrker fra sine druer.
Mange har korrekt påpekt at den norske spesialiteten er å kombinere naturressurser og kunnskap, med havet som viktig felles arena. Professorer som ikke forstår det har ikke noe nytt å lære oss.
------------------------------------------------------------------
Hans Henrik Ramm er en uavhengig petroleumsstrategisk rådgiver som også utgir kommentartjenesten Behind The News med analyser av aktuelle temaer knyttet til olje/gass, økonomi, ny vekstteori og norsk politikk, se www.rammcom.com. Ta kontakt med btn@getmail.no for gratis prøveabonnement.