|
|
|
|
|
|
|
|
|
- Nyheter
-
-
-
-
-
- Fra gratis nyhetsbrev fra offshore.no
-
- Internasjonale nyhetssaker på Offshore.no/International
- O & E
- Oljemagasinet Offshore & Energi online
-
|
Livet begynner ved 40
Vi kan se tilbake på 40 års vellykket utvikling av den norske oljemodellen. Oljedirektoratet og Statoil har vært de to mest sentrale elementer. Vi har fordomsfritt revidert og foredlet modellen.
Det er mange oljeland, særlig i den tredje verden, som misunner Norge det vi har fått til. Den norske oljemodellen er blitt et forbilde. Petrad, der 10 000 oljefolk fra 90 land, har fått undervisning om ansvarlig forvaltning av olje- og gassressurser, er et fremragende eksempel på dette.
I min første kommentar i det nye året nevnte jeg tre jubileer som finner sted i 2012: Det er 100 år siden Shell etablerte seg i Norge, det er 50 år siden brevet fra Bartlesville kom med spørsmål fra Phillips Petroleum om rettighetene til å utforske den norske kontinentalsokkelen, og det er 40 år siden Den norske stats oljeselskap (Statoil) ble etablert. Til denne listen må det føyes til et viktig element for å få sammenheng i og forstå modellen:
Det er også 40 år siden Oljedirektoratet ble etablert.
Statoil og OD ble sendt til Stavanger som en liten statlig søskenflokk, med høyst forskjellige oppgaver. I de første årene levde nok OD i en skyggetilværelse i forhold til Statoil, noe som først og fremst skyltes statsoljeselskapets store ambisjoner. I formildende retning må det sies at Statoils ambisjoner stå i forhold til det som var selskapets oppgaver. At persongalleriet i Statoils ledelse forsterket polariseringen mellom de to statlige søsken, er det likevel ingen tvil om. Skulle man popularisere polariseringen mellom de to statlige foretak ville jeg at Arve Johnsen sto på scenen med et sverd i hånden, og Fredrik Hagemann med den bok. Den unge oljenasjonen – med store ambisjoner om statlig deltakelse i petroleumsvirksomheten – hadde behov for både kampvilje og kunnskap. Statoil og Oljedirektoratet utfylte hverandre. Det gjorde også de to første topplederne.
Oljedirektoratet valgte seg havhesten som symbol og logo. Statoil valgte det som ble oppfattet som en oljedråpe, men som langt fra var en oljedråpe, men et energisymbol. Like fullt startet ansatte i selskapet et sangkor som de kalte Dråpen, og da jeg skrev selskapets historie etter de første tretti årene, kalte jeg boken ”Dråper av svart gull”. Da hadde jeg allerede fem år tidligere skrevet Oljedirektoratets historie, og gitt boken tittelen ”1001 brønn”. Jeg hadde i mitt stille sinn forestilt meg av oppdragsgiveren, Fredrik Hagemann, ville foretrekke en mer byråkratisk variant, som for eksempel ”Oljedirektoratet gjennom 25 år”. En morgen kjørte jeg innom Fredriks kontor og forela ham mitt tittelforslag. Den spedbygde mannen med stor kunnskap og faglig tyngde slo ut med armene og utbrøt: Men, det er jo genialt.
Genistreken ligger langt mer i det OD har utrettet enn det boktittelen sier. Noe av det som imponerer meg mest i oljenasjonen er å komme ned i steinkjelleren til Oljedirektoratet, til samlingen av Norges undergrunn med kjerneprøver som er tatt opp fra 1001 brønner og etter hvert enda flere. Legger man kjerneprøvene etter hverandre, kommer man godt rundt Ekvator, og investeringene for å bore alle disse brønnene overstiger godt 100 milliarder kroner. Oljedirektoratets steinkjeller er Norges store skattkammer. Kjerneprøvene inneholder avgjørende kunnskap om den jobb vi har gjort og skal gjøre; å konvertere petroleumsformue til finansformue. Den jobben er langt fra gjort. Oljedirektoratet kan se fremover og si at ”life begins at forty”, og det samme kan Statoil og mange av de andre aktørene på norsk sokkel si. Selv elleveåringen Petoro kan se frem til å bli godt voksen på norsk sokkel. Årene går, og oljen og gassen vil fortsatt strømme. Men det gjør seg ikke selv.
Det er særlig grunn til å fremheve Oljedirektoratets faglige innsikt og høye integritet.
I Statoil fant man tidlig ut hva som var et fremtredende trekk ved havhesten; den svømte baklengs. Dette var bildet som ble dannet i statsoljeselskapet. Hva skulle man med et direktorat som bare stakk kjepper i hjulene for de som vil ha mesteparten av oppgavene og stor fart på kontinentalsokkelen?
Statoils tro på at selskapet var det mest egnede til å ta vare på fellesskapets formue på kontinentalsokkelen økte med oppgavene, og oppgavene ble raskt så mange, at også OD slo alarm. Det skjedde blant annet i den opphetede diskusjonen om operatøransvaret i utvinningstillatelse 037, Statfjord. Det forelå en opsjon som åpnet for at Statoil kunne overta som operatør, og det var aldri tvil om at opsjonen skulle utøves, men striden sto om tidspunktet. OD mente at Statoils tallerken var så velfylt at operatørspørsmålet burde utsettes, i tråd med det regjeringen Willoch gikk inn for etter regjeringsskiftet i 1981. Stortinget ville det imidlertid annerledes, og Statoil fikk sin vilje. Det var ingen ulykke at opsjonen til operatørskifte ble utøvd. Det var snarere en nødvendig bekreftelse på at de norske statsdeltakelsesavtalene ble praktisert i overenstemmelse med sitt innhold. Slik var verden den gang. I dag er det annerledes. Den norske oljemodellen er revidert, modnet og tilpasset en ny virkelighet. Børsnoteringen av Statoil er en følge av denne utviklingen. Den store utfordringen vi nå står overfor er å skape større mangfold og mer konkurranse i forhold til den konsentrasjon som fant sted etter fusjonen mellom Statoil og Hydro. Det er blitt enda viktigere med et sterkt OD, og for den saks skyld også et sterkere Petoro.
Verdien av et uavhengig og faglig sterkt OD kom ikke minst til uttrykk da Shell og Statoil under utforskingen av Troll konkluderte med at verdien av de tynne oljelagene under de enorme gassforekomstene var null. Norsk Hydro reiste seg mot denne verdiforringende regnekunst, og fikk full støtte av OD. Det resulterte i at Troll ble en av Nordsjøens største oljeprodusenter, og det fremstår som det aller beste eksempel på en verdiskaping som bare kan skje når det finnes mangfold, konkurranse og sterke uavhengige myndighetsorganer som tar ansvar for den totale ressursforvaltning.
Både Statoil og OD har tatt og tar et stort ansvar for konverteringen av Norges petroleumsformue til finansformue. Det er ikke minst det gjennombrudd vi nå ser i Barentshavet et eksempel på.
Det er lagt et solid grunnlag gjennom de første 40 årene. Isaak Newtons sitat ”standing on the shoulders of Giants” passer både for Oljedirektoratet og for Statoil. De er begge godt rustet for minst 40 nye år. Statoils rolle har endret seg. Selskapet har vokst fra et nasjonalt til et globalt format. Men OD består som et myndighetsorgan av fremragende format. Sammenligner vi OD med de stormer som har herjet lignende myndighetsorganer I USA, ikke minst etter katastrofen i Mexicogolfen i 2010, fremstår OD som en tidløs klippe og et forbilde.
Annonse
|
|
|
|
|
|
|