Det er aldri kjedelig i norsk petroleumsindustri, men denne uken har viktige nyheter stått tettere i kø enn vanlig.

Det er ikke lett å avgjøre hvor man skal begynne: Gassco har lagt frem en utredning som åpner lovende muligheter for å få på plass en gassrørledning til Barentshavet, OD har gjennomgått Sokkelåret 2011, NPF har avholdt sitt oljeindustripolitiske seminar i Sandefjord, professor Torger Reve og førsteamanuensis Amir Sasson (BI) har lagt frem rapporten ”Et kunnskapsbasert Norge”, OED har tildelt 60 utvinningstillatelser i TFO 2011 og mottatt to feltutbyggingssøknader, statsråd Ola Borten Moe har varslet åpningsbeslutninger for Barents SØ og Jan Mayen neste vår, IRIS og fagforeninger gir Statoil mer pepper for svak HMS-styring, det norske oljemiljøet samler seg om motstand mot EU-kommisjonens forslag om HMS-forordning, og næringsminister Trond Giske skaper ny tvil om statens profesjonalitet i sin eierforvaltning.

Dessuten er det en annen nyhet med potensielt stor betydning som nærmest ikke er omtalt i Norge i det hele tatt: ConocoPhillips starter uttesting av en norsk teknologi for utvinning av gass fra hydrater i Alaska.

Globale kunnskapsnav
Jeg begynner med Reve-studien, siden jeg tror kan den gjøre sterkest inntrykk på den politiske debatten. Den presenterer et slags dynamisk kart over den norske næringsstrukturen med historiske røtter og fremtidige utviklingsmuligheter innenfor en global forståelsesramme der man ikke bare fremhever betydningen av kunnskap, men også forklarer betingelsene for at kunnskap kan omsettes til høy og vedvarende verdiskaping.

På dette kartet finner man tre høydedrag som rapporten beskriver som ”globale kunnskapsnav”. Ikke uventet er dette de tre næringene som også i tidligere Reve-rapporter og ellers er identifisert som Norges mest velfungerende klynger: Olje/gass, maritim (shipping), og sjømat (fiskerier og havbruk).

I Reves språkbruk er dette våre største og mest funklende ”smaragder”. Det er langt mer enn et hyggelig kjælenavn. Det er uttrykk for at de har sterk tiltrekningskraft på globale kunnskapsaktører og investorer, målt med syv målestokker: Klyngeattraktivitet, utdanningsattraktivitet, talentattraktivitet, forsknings- og innovasjonsattraktivitet, eierskapsattraktivitet og miljøattraktivitet, og som den viktigste av alle, selve kunnskapsdynamikken som sier noe om hvordan alle disse faktorene og de ulike kunnskapsnæringene virker sammen og øker hverandres styrke.

Mange andre næringer er også små smaragder, men de har ikke den samme globale tiltrekningskraften. Store smaragder skaper en tyngdekraft som gjør dem til globale ”nav” der ”alle” må være til stede. Det dannes ikke slike nav i alle næringer, og bare meget få i de næringer som får dem. Derfor kaller Reve dem også for ”superklynger”.

Jeg tror ikke det helt er gått opp for oss hvor unike disse er. De har bare noen meget få internasjonale konkurrenter; for olje/gass bare Houston og Storbritannia. Samtidig er det heller ikke så mange slike typiske nav i andre næringer. Noen av de mest kjente eksempler er Silicon Valley for IKT, Boston for bioteknologi, Basel for farmasi, og New York, London og Hong Kong for finans. Dessuten har finnene Nokia-klyngen, Sveits har klokker, Nederland har ost, Frankrike har vin, Danmark har vindmøller osv., men selv disse utfordres nok sterkere og av flere miljøer enn de tre norske klyngene på sine områder.

Et land skal derfor være lykkelig for å ha en eneste superklynge. Vi har til og med tre, og de har så mye til felles at de styrker hverandre gjensidig. Reve & Co er helt klare på at det også er disse klyngene som skaper de største fremtidsmulighetene. De utgjør den store porten ut til verden for både utnyttelse og anriking av norsk kunnskap.

De komplementære kunnskapsnæringene
Men det betyr langt fra at andre næringer er verdiløse eller kunnskapstomme. I neste gruppe kommer alle de viktige hjelperne, de som kalles ”komplementære kunnskapsnæringer”: Finans, IT/software og andre kunnskapsbaserte tjenester.

Jeg våger å bruke en egen metafor: Hvis vi ser på de tre globale navene som hovedproduksjonslinjene som foredler kunnskap til eksport innenfor A/S Norge, er dette de tre viktigste stabene. De vokser til mellomstore smaragder fordi de utfordres av de største som krevende kunder med global rekkevidde. Derved trekkes de med gjennom den store porten innenfor segmenter som er relevante for de tre store, og blir dermed selv verdensledende innenfor slike segmenter. Samtidig gir det styrke til å utvikle og markedsføre også andre spesialiserte produkter, særlig for hjemmemarkedet, men igjen er Reve & Co klare på at deres internasjonale rekkevidde stort sett går gjennom de tre navene.

De fremvoksende kunnskapsnæringene
Dette hovedsystemet av ”linjer” og ”staber” skaper muligheter også for andre. Rapporten understreker at de største mulighetene for utvikling av nye næringer ligger i de sterke klyngenes ytterpunkter og i skjæringsfeltene mellom dem.

Rapporten drøfter to slike muligheter: Fornybar energi/miljø og helse/bioteknologi. Det er vannkraft og kraftforsyning som utgjør den store tyngden innenfor fornybar energi. Rapporten ser muligheter i å bruke denne tyngden for andre typer fornybar energi, men ser også store begrensninger og ender stort sett opp med offshore vind og havkraft (bølger, tidevann) samt vannkraft som ”batteri” for Europa. Offshore vind og havkraft kan også betraktes som mulige spin-offs fra petroleumsnæringen, og i tillegg nevnes CCS, LNG i maritim sektor, offshorerelatert miljøteknologi og overgang fra kull til gass.

Innenfor helse/bioteknologi fester rapporten seg ved at det vokser frem noen nye bedrifter som kommersialisering av fremragende norsk kreftforskning, men disse mangler koblinger til resten av næringslivet, og det regnes som mest sannsynlig at de vil gå inn i store utenlandske selskaper.

Rapporten nevner også bioteknologi relatert til oppdrett. Jeg har personlig mer tro på dette, kanskje koblet litt til andre matvarer og skog, men det er tydelig at det er langt frem.

Hovedsaken er at det uansett hvor mye kunnskap man har blir tyngre og tyngre å skape nye norskbaserte miljøer jo lenger man kommer bort fra navene, og jo mer det finnes av etablerte miljøer andre steder. Rapporten heller mye kaldt vann i blodet på politikere og forskere som tror man kan plukke ut nye vinnernæringer innenfor det som det allerede er stort internasjonalt fokus på: ”At vi skal få helt nye frittstående kunnskapsnæringer anser vi som så lite sannsynlig at det bare er å kaste blår i øynene på folk,” men ”situasjonen er en helt annen dersom de nye kunnskapsnæringene vokser frem i symbiose med eksisterende globale næringsklynger som olje og gass eller maritim”.

Saken er altså den at det finnes en lovende ”klekkesone” rundt de tre navene og hjelperne i ”stabene”. Analysen viser også at det er nytteløst å presse frem noe av varig verdi med kunstig åndedrett. Attraktivitetsfaktorene må være på plass, og myndighetene kan bare påvirke noen få av dem, og da på lengre sikt og overordnet nivå.

Mulighetene er selvsagt ikke begrenset til de sektorene som analyseres spesielt i rapporten. Ofte nevnes f eks mineral- og bioprospektering på havbunnen, og også på land kan gruvedrift få en ny vår.

Hydratene
Her kan vi jo også trekke frem nyheten fra Alaska. Gass i hydrater finnes i utrolig store mengder globalt. Den norske teknologien er noe av et columbi egg: Man injiserer CO2 i krystallene som stabiliseres samtidig med at metanet kan produseres. Altså innebygget CCS. Hvis testingen blir vellykket, kan dette bli formidabelt. Men det vil i tilfelle gjenstå å se om videreutviklingen kommer i Norge eller ute, og om vi vil komme til å betrakte dette som en spin-off eller en integrert del av petroleumsklyngen. Det vil nok også avhenge av om vi er interessert i å lete etter produserbare hydrater på norsk sokkel.

De som ble hjemme
Neste gruppe som analyseres i rapporten består av handel, bygg/anlegg/eiendom og reiseliv - ”de store næringene som forble hjemme”.

Nå har bygg/anlegg en viss overlapping med petroleum, men naturligvis kunne man tenkt seg sterkere internasjonalisering, i form av globale handelshus, eiendomsmeglere og reisebyråer. Men heller ikke i andre land ser vi ”superklynger” i slike næringer. Jeg tror dette mye henger sammen med at de henvender seg direkte til massemarkeder der kundene er krevende nok, men ikke samordnet til klyngelokomotiver, og dessuten nokså forskjellige fra land til land.

Det er ingen skam å betjene slike krevende og kjøpedyktige hjemmemarkeder. Også disse næringene kan nyttiggjøre seg kunnskapen som strømmer ut fra både institusjonene og navene med hjelpere. Enkelt og greit kan vi ikke ha superklynger i alle sektorer, men vi skal likevel alle handle, bo og reise.

De ensomme globale rytterne
Rapportens siste kategori er ”de ensomme globale rytterne”: Metaller/materialer og telekommunikasjon. Her finner man særlig store enkeltbedrifter som har skaffet seg solide globale markedsposisjoner, som Hydro, Telenor, Norske Skog og Yara, men uten at de inngår i store nasjonale klynger.

Telenor kan sees som del av IKT, selv om det er mobiltelefoni som er den store suksessen ute. Hydro og Yara er sterke forlengelser av Norges tidlige suksesser som i mellomtiden levde tett sammen med petroleum i det gamle Hydro. På sin måte åpner også disse viktige portaler til verden.

Struktur og rollefordeling
Reve-rapporten omfatter 13 næringer som dekker 70% av sysselsettingen og 80% av verdiskapingen i næringslivet.

Det holder til å gi et godt bilde av strukturen og rollefordelingen i A/S Norge: I sentrum står tre superklynger og en håndfull sterke enkeltbedrifter som har åpne dører til verden. Gjennom disse eksporterer vi foredlet kunnskap som får særlig stor belønning fordi markedene er så store, og vi får tilbake ny kunnskap og kompetanse fordi de som vil levere på samme marked vil være nettopp her fremfor andre steder.

Rundt disse har vi sentrale stabsfunksjoner som bidrar vesentlig til superklyngenes styrke og får solid drahjelp tilbake, selv om de selv ikke drar ut i samme grad.

I ytterkantene og skjæringspunktene bobler det av nye muligheter som enten blir nye deler av superklyngene eller av ”stabene” rundt dem, eller kanskje vokser videre på egen hånd eller helt utenfor Norge, etter som hvordan forholdene ligger til rette.

Og til sist har vi de næringene vi trenger for å dekke våre egne behov hjemme i Norge. Og det er ikke småtterier i et land som ligger i verdenstoppen med en velstand som nettopp er skapt av denne helheten. I videste forstand kan vi også si at hjemmenæringene dekker en slags ”stabsfunksjon”. Uansett hvor vi jobber, må våre mange private behov dekkes for at vi skal trives og yte vårt beste. Det gjelder naturligvis også offentlig sektor og annet som ikke inngår i akkurat denne analysen.

Ingen ”todeling”
Dette bildet viser oss at det ikke er særlig relevant å snakke om noen ”todeling” av norsk næringsliv i ”olje” og ”ikke-olje”. Det er riktigere å snakke om en rollefordeling mellom mange ulike næringer som har gjensidig nytte av hverandre og til sammen utgjør en særdeles sterk og robust maskin.

Alle er derfor viktige og krever oppmerksomhet, men vi må ikke lure oss til å tro de enkelt kan bytte plass eller settes sammen på andre måter. Helheten i A/S Norge er spesialisert innenfor et globalt samvirke der ulike land fokuserer på hva de gjør best og dermed maksimerer nytten av sine samlede kunnskapsressurser, andre menneskelige og sosiale ressurser, og naturressurser. Dette er den nye arbeidsdelingen i det globale kunnskapssamfunnet - mye mer komplisert og avansert enn det gamle konseptet om ”komparative fortrinn” der det bare handlet om kapital- og arbeidskraftintensitet.

Naturressurser og kunnskap
Også Reve-rapporten slår derfor fast at Norges spesialitet er å kombinere naturressurser og kunnskap. Og det er hele veien havet som er den viktigste fellesnevneren.

Denne spesialiteten strekker seg fra fortid gjennom nåtid til fremtid. Alle står på kjempers skuldre og stiller selv sine skuldre til disposisjon for fremtidige kjemper. Dette illustrerer det som ofte kalles stiavhengighet.

I gammel næringsteori ble produksjonsfaktorene oppfattet som ensartede i den forstand at en krone eller en arbeider kunne settes inn hvor som helst og få samme resultat. I dag er det kunnskap som er den viktigste produksjonsfaktoren, og den er fra første stund spesialisert og må spesialiseres stadig mer for å nå høyere verdiskapingsnivåer. Dermed er også arbeidskraften spesialisert, og det helt nye er at vi også trenger mye spesialisert kapital i form av kompetente eiere og målrettet offentlig finansiering av utdanning og FoU.

Spesialisert kunnskap kan ikke hentes fra hyllene. Hva den er og kan bli avhenger av hvem vi er, vår historie, våre samfunnsforhold, vår natur, våre omgivelser og våre forhåpninger. Altså hvor stien går. Vi finner ikke smaragder ved å løpe på kryss og tvers utenfor stien.

Den største smaragden
Olje- og gassnæringen er ikke bare den mest typiske smaragden i den forstand at den er en internasjonal superklynge og attraktiv for utlandet, den er også i volum den overlegent største av de tre. Enten vi sier at den har 135.000 ansatte (etter den avgrensning som brukes i Reve-rapporten), eller opp mot en kvart million hvis vi også tar med alle som bidrar til indirekte leveranser, ser vi nå hvor viktig den er for hele maskineriet, som både mottaker, produsent og leverandør av kunnskap, verdier og forretningsmuligheter for alle de andre delene.

Døde paradigmer
Dermed er det noen paradigmer som kan legges døde.

Først gjelder det begge de gamle hovedteoriene om næringsnøytralitet eller ”aktiv næringspolitikk”. Næringsnøytralitet er ute hvis det skal bety at det ikke spiller noen rolle hvordan vi bruker kapitalen og arbeidskraften. ”Aktiv næringspolitikk” er ute hvis det skal bety at vi skal tviholde på gamle tapere eller utpeke nye vinnere gjennom politiske dekreter og subsidier.

Det vi har lært er at den samlede produksjonsmaskinen med sine enkeltkomponenter må forvaltes og vedlikeholdes på beste måte. De viktigste vedlikeholdsmekanismene handler om utdanning, FoU, infrastruktur og noen sektorspesifikke forhold. Det er disse som trenger å innrettes og utformes planmessig. Så langt er ”aktiv næringspolitikk” bra. Forøvrig virker maskinen best ved at alle delene har like og gode rammebetingelser. Så langt er næringsnøytralitet bra.

Dernest gjelder det ”Kristin Halvorsen”-paradigmet om at ”det er arbeidskraft og kunnskap, ikke olje, som er Norges viktigste ressurs”. Det blir feil fordi man ikke kan isolere kunnskapen fra sitt arbeidsgrunnlag og det samlede arbeidsfellesskap den skal jobbe i. Produksjonsfaktorene lever i samspill; de kan ikke settes opp mot hverandre.

Og så gjelder det selvsagt det irrgrønne paradigmet om at det bare er å tvangsflytte kapital og arbeidskraft til vindmøller og andre antatt ”grønne” virksomheter, så skal vi leve like lykkelig av det. Ved siden av det opplagte at ingen av disse kan hente noe grunnrente til staten, har vi nå fått se at det skal så uendelig mye mer til før verden ser smaragder i Norge som den tiltrekkes av.

Langsiktighet
Det eneste som kunne forstyrre dette bildet er hvis det hadde vært riktig at olje og gass som arbeidsgrunnlag er i ferd med å forsvinne raskt.

Jeg understreker ”raskt”. Selve hovedbildet med en høyt spesialisert norsk kunnskaps- og verdimaskin i stadig utvikling er ikke avhengig av olje og gass i all evighet. Reve & Co har helt rett i at denne maskinen over tid er tilpasningsdyktig og vil finne nye muligheter og måter å anvende kunnskapen på når den trenger det. Om det som kommer etter vil ha samme tiltrekningskraft vet vi ikke. Det eneste vi vet, er at det er den maskinen vi allerede har som har de beste mulighetene for å føre stien videre slik at vi får så mye tiltrekningskraft som mulig.

Det er bare hvis vi skulle trenge en svært rask omstilling at dette kan bli krevende, og høyst sannsynlig mislykket. Det ligger jo nettopp i spesialiseringens og stiavhengighetens natur.

Men det er uansett utelukket for petroleumsnæringen, som er den mest langsiktige av alle. Selv om man ikke skulle finne noen nye ressurser, snakker vi om en omstillingsperiode på mange tiår, og det er mer enn nok til at ”maskinen” klarer å omstille seg selv. Politikerne kan rett og slett slutte å bekymre seg for ”hva vi skal gjøre etter oljen”.

De andre nyhetene
Det er på dette punktet vi kan vende tilbake til ukens øvrige nyheter. Mange av dem hjelper oss med å få bekreftet at det ikke er aktuelt å starte noen slik omstillingsperiode på lenge. Allerede neste år kan vi få åpningsbeslutninger for Barents SØ og Jan Mayen, og etter stortingsvalget sannsynligvis også for Lofoten/Vesterålen. Teknisk og økonomisk er det fullt mulig å gjøre gass-Norge til ett rike ved å bygge rørledning til Barentshavet, med den store betydning dette vil ha for videre letevirksomhet etter både olje og gass. I modne områder lever TFO-ordningen i beste velgående, og nye felt blir bygget ut.

Men noen nyheter forteller også om vedlikeholdsbehovet. Vi står overfor en tredobbelt oppgave innenfor HMS: Fendre av risikoen for at EU roter til våre egne systemer, gjøre forbedringsjobben (f eks i forhold til brønnsikkerhet og beredskap) bedre selv enn EU kan gjøre, og hjelpe Statoil med å finne løsninger på sine HMS-utfordringer. Som leserne av denne spalten vil vite, mener jeg at både disse og andre av Statoils utfordringer har sammenheng med at en fremragende organisasjon blir stresset av å ha for mye å gjøre. I Sandefjord ble det bekreftet at dette også skal omfatte operatøransvaret for det som nå skal hete Johan Sverdrup-feltet, i tillegg til Skrugard/Havis, Luva og mye annet som Statoil absolutt bør og må gjøre. Mer må ut i den andre enden, og det trengs også for å styrke mangfoldet.

I Sandefjord satte Høyres Siri A Meling også en skattereform som kan fremme økt utvinning på dagsorden. Betydningen av mangfold og fiskale rammebetingelser ble også sterkt påpekt av den britiske energirådgiveren og Norges-vennen Philip Lambert som minnet oss om hvordan produksjonen på britisk sokkel ble løftet til en ny topp bare på grunn av slike tiltak.

Den minste nyheten var at optimismen slo gjennom taket også i Sandefjord. Men det er viktig å huske på at dette er en optimisme som knytter seg til de meget langsiktige mulighetene og til den bemerkelsesverdige styrken i oppslutningen om næringen fra alle politikere, selv de som tidligere snakket om avvikling. Det gjenstår å gjøre selve jobben.

Så har vi i tillegg fått budskapet fra Reve, Sasson og alle deres dyktige støttespillere om at det er nettopp her det skal og må satses, av hensyn til hele det norske næringslivet. Det kan oversettes til at vi har en maskin som virker. Den skal ikke repareres, men vedlikeholdes på omsorgsfull måte.

Jeg har god tro på at det nå skal bli lettere å få til de viktigste vedlikeholdsbeslutningene som spøker under overflaten i alle festlige lag som i Sandefjord. Disse er knyttet til åpning av nye områder, FoU, utdanning, rekruttering, mangfold, fiskale rammebetingelser, HMS, infrastruktur og - ikke minst - hvordan vi skal få skjøvet ikke bare offshorevirksomheten, men hele petroleumsklyngen med sin globale attraktivitet nordover. Når langsiktigheten først er på plass, kommer dette etter.

Altså ingen kjedelige uker fremover heller!

------------------------------------------------------------------

Hans Henrik Ramm er en uavhengig petroleumsstrategisk rådgiver som også utgir kommentartjenesten Behind The News med analyser av aktuelle temaer knyttet til olje/gass, økonomi, ny vekstteori og norsk politikk, se www.rammcom.com. Ta kontakt med btn@getmail.no for gratis prøveabonnement.