Skal politikerne bli troverdige i klimapolitikken, kreves ikke lojalitet til dogmer, men virkelighetsorientering, kreativitet og forandringsvilje.

Klimameldingen er utsatt igjen, og den åpenbart harde interne regjeringsdiskusjonen spiller daglig over i media. Inntrykket er at det altoverskyggende tema er om man skal forplikte seg til å ”ta to tredjedeler av kuttene hjemme”, noe mange tror er det samme som å ”holde fast ved klimaforliket”.

Særlig SV synes å mene at disse to magiske formuleringene er nødvendige for partiets egen troverdighet.

En betroelse

Jeg skal betro SV og andre partier som tenker i samme baner en godt bevart hemmelighet: Vanlige, fornuftige folk (som politikere vanligvis mest omtaler som ”velgere”) er ikke interessert hverken i ”hjemmeandelen” eller politikernes interne ”forlik”. Disse begrepene oppfattes som kunstige symboler som ikke sier noe som helst om man redder klimaet eller ikke.

Derimot er de interessert i å finne frem til en klimastrategi som balanserer risiko og kostnader, som har en fornuftig indre sammenheng og tar inn over seg ”ubehagelige sannheter” av alle slag, også de som sår tvil om symbolpolitikken. Men i all støyen om hvem som er lojal mot forliket eller ikke er det umulig å få øye på en slik virkelighetsorientert diskusjon.

Lyntog

Denne uken fikk vi et nytt og talende eksempel.

Høyhastighetstog inngår som ett av punktene i klimaforliket. I likhet med mange andre punkter handler det om utredning. Det mange tror er en forpliktelse om å kutte 15-17 mill tonn CO2 hjemme pr år er i virkeligheten ”en skjønnsmessig vurdering” av hva alle de mer eller mindre konkrete punktene til sammen kan føre til.

Flere partier, ikke minst SV, har i årevis forlangt bygging av slike baner fordi de har tatt det for gitt at disse vil hjelpe til å redde klimaet og dermed bidra til ”å oppfylle klimaforliket”.

Nå foreligger utredningen som ikke bare viser at slike anlegg er så vanvittig dyre at de aldri vil komme i nærheten av å bli samfunnsøkonomisk lønnsomme (selv om alt man tror er godt regnes med), men også at klimavirkningen er … hva?

Noen aviser slår opp at lyntog er klimavennlige, andre at de er klimaskadelige.

Det djevelske er at begge i og for seg har rett. Det er nemlig ingen tvil om hva utredningen virkelig sier: Utslippene vil øke i mange år på grunn av anleggsarbeidene. Deretter vil man spare inn litt år for år. Netto vil det bli gevinst etter 35-60 år, for mange av banene enda senere.

Tidsperspektivet

Nå er det slik at ”klimaforskerne” som man ellers har så høy tillit til er krystallklare på at tidlige utslipp er mye farligere enn senere, fordi CO2 samles opp i atmosfæren over meget lang tid. Noen er også redde for ”tipping points” som kan utløse svære ekstra utslipp hvis man går for høyt opp før man går ned igjen. I så fall er høyhastighetstog et livsfarlig tiltak selv om det sparer utslipp mot slutten av århundret.

Nøkternt sett kan man slå fast at tiltak med denne utslippsprofilen ikke vil være klimavennlige før lenge etter at nøytralitetspunktet er nådd, dvs lenge etter 2045 for den beste banen og lenge etter 2070 for de seks verste.

Alminnelig sunn fornuft tilsier at dette uansett er et elendig klimatiltak, fordi man når tiden endelig kommer da det gir netto nytte utvilsomt har funnet mange langt bedre og billigere tiltak.

Skal de regnes med under forliket?

Spørsmålet blir da hvordan man vil regne inn bygging av slike baner i regnskapet for ”hjemmekuttene”?

Klimaforliket må forstås slik at det viktigste målepunktet er 2020. Det er også målepunktet i Klimakur. Andre viktige år brukt i Norge og internasjonalt er 2030, 2040 og 2050. Unntatt de aller siste årene før 2050 for noen få av banene vil lyntog på alle disse tidspunktene måtte bokføres med økte utslipp, og alle vil uansett gi forsterket klimapådriv.

Akter f. eks. SV å lure seg unna denne virkeligheten - for å bli ”mer troverdige”?

Biodrivstoff

Det høyhastighetstogene gjør er å bygge opp karbongjeld som de trenger mange tiår for å betale ned. Det samme gjelder nærmest alle slags biodrivstoff, i hvert fall de som i dag benyttes mest. I verste fall kan gjelden bestå (dvs netto økte utslipp) i flere hundre år.

Likevel tar flere partier friskt med økte krav til innblanding av biodrivstoff i sine forslagslister. Dette er en bløff som bygger på en gammel og utdatert definisjon om at biodrivstoff er ”klimanøytralt”. Det er i høyeste grad en ”menneskeskapt” definisjon som ikke har noe som helst med virkeligheten å gjøre.

Å ta med dette som ”hjemmekutt” gjør det til en dobbelt bløff. Der hvor biodrivstoffet brukes, dvs ”hjemme”, slipper det grovt sett ut akkurat like mye CO2 som bensin og diesel. Det er der det produseres, eller der produksjonen indirekte fortrenger skog og andre vekster, at det oppstår en karbongjeld med lang nedbetalingstid.

Med et innblandingskrav har man ingen kontroll med hvor produksjonen foregår og enda mindre med hvor karbongjelden oppstår. Hvis man tror alt dette skjer utenfor Norge, skal biodrivstoff føres opp med null i regnskapet for klimaforliket. Hvis man tror all produksjon og alle sidevirkninger skjer i Norge, skal biodrivstoff føres opp med økte utslipp så lenge gjelden består - mest sannsynlig på alle målepunktene.

Elektrifisering og vindmøller

Elektrifisering av offshore-installasjoner gir faktisk virkelige ”hjemmekutt”, men med stor sannsynlighet økte utslipp totalt sett fordi man i stor grad skifter fra gass til kull og øker energibruken i transportsystemene. Er det virkelig slike klimakutt man ønsker å ”ta hjemme”?

Kraft fra flere vindmøller vil sannsynligvis bli eksportert og i beste fall fortrenge gass eller kull i Europa, men selv da vil konstruksjonen av vindmøllene øke utslippene i Norge. Men det er mer sannsynlig at norske vindmøller stjeler balanseringskapasitet i vannkraft som brukes eller kan brukes til å balansere vind og sol i Europa, slik at disse heller vil sette mer kullkraft i svingproduksjonen, noe som øker utslippene der.

Dårlige tiltak ødelegger for gode

Det finnes tiltak som faktisk reduserer utslipp både hjemme og totalt sett uten å bygge opp karbongjeld først, slik som skogreising og tilpasning av skogsdriften til optimalt opptak, bioenergi fra norsk skogsavfall og annet avfall, energiøkonomisering i bygg og industri, mer effektive gassturbiner offshore, mer kollektivtransport i byene, karbonfangst og lagring (CCS), og annet, men det er svært tvilsomt om dette er nok til å møte kravet om to tredjedeler hjemme, i hvert fall ikke uten at man legger helt bort de dumme og dyre tiltakene og konsentrerer seg om dem som virker godt.

Jo mer man bruker virkemidler som bygger opp karbongjeld vil man undergrave virkningen av de gode tiltakene, og pengene renner ut i begge ender.

Kostnader = utslipp

Hvis man setter krav til ”hjemmekutt” først, og så legger tiltak på tiltak inntil man når målet, har man ingen kontroll med kostnadene, som vi vet vil bli meget høye selv når man tar med alle de dårlige tiltakene, og enda høyere når man fjerner dem.

Noen later til å tro at pengebruk bare handler om ”vilje”. Men hvis ting skal gjøres i Norge, kommer de under handlingsregelen og fortrenger virkelige velferdstiltak. Det er derfor halsløs gjerning å sette slike volummål. Det fornuftige er selvsagt å gjennomføre tiltak som kommer under en akseptabel prislapp, uansett hva de samlet vil føre til. Det er også solid faglig belegg for at dette gir best global virkning.

Men i tillegg kommer at det ikke er slik at man kan bruke penger fritt uten klimavirkning. Pengene skal brukes til å kjøpe noe som blir produsert med bruk av energi og annet som medfører klimaendring. Alle kostnader har derfor en utslippskomponent. Bare noe av dette fanges opp av livsløpsanalyser for tiltakene, og mange av disse er basert på idealiserte forutsetninger. Jo dyrere, jo mer sannsynlig at tiltaket blir motproduktivt.

Hvorfor er ”hjemmekutt” viktig?

Ofte fremstilles denne debatten som ”om vi skal kutte hjemme eller ute”. Slik er det selvsagt ikke. Det kuttes ”hjemme” hele tiden på grunn av CO2-avgifter, kvoter og andre programmer (selv om mange av disse er tvilsomme). Spørsmålet er ikke om vi skal kutte hjemme, men hvor mye dyrere det skal være enn det som man regner som samfunnsøkonomisk lønnsomt.

Det er bare hvis vi vil bruke mer penger enn det som trengs for samfunnsøkonomisk nyttige prosjekter, at alternativet er å ”kutte ute”, dvs ved å finansiere mer effektive prosjekter i andre land, eller kjøpe og eventuelt sanere klimakvoter.

Da gir ”ute” mye større klimavirkning enn ”hjemme”. Hvorfor skal vi da velge ”hjemme”?

Standardsvaret er at man tror dette er ”å gå foran med et godt eksempel”, dvs at det vil inspirere andre land hvis vi kutter så dypt at det virkelig smerter.

Nesten ingen ser ut til å stille spørsmålstegn ved dette resonnementet. Jeg er overbevist om at det er helt feil, og - som mye annet - motproduktivt.

Norge oppfattes som verdens rikeste land som flyter i penger. Kinesere, indere og afrikanere vil bare fnyse av en påstand om at Norge viser vei for dem ved å gi blaffen i kostnadene. Det eneste vi oppnår, er å vise at klimatiltak kan være så uhorvelig dyre at bare Norge kan gjennomføre dem.

Skal vi gjøre noe inntrykk, bør vi tvert imot satse på å vise at det går an å redusere utslipp til rimelige kostnader.  

Vil man bruke så mye penger, må vi i hvert fall forlange at det gjøres en konkret vurdering om vi kan vente at ”eksempelets makt fra Norge” virkelig fører til at andre land gjennomfører flere tiltak som mer enn oppveier de innsparinger vi kan oppnå ved å bruke pengene ute. Det er ikke seriøst å basere denne antakelsen bare på tro, slik så mange gjør. Hva kan utenrikstjenesten fortelle om dette?

Hva mener man egentlig?

Politikere kan derfor ikke regne med å bli tatt alvorlig - og vil bare fortsette å miste troverdighet - hvis de ikke vet hva de mener med sine slagord. Første forutsetning for at det skal ha noen som helst mening ”å ta kutt hjemme” er at man er klare på hva man mener:

* Hva er ”kutt”? Teller tiltak som gir reduksjoner hjemme, men øker utslippene ute?

* Hva er ”hjemme”? Teller tiltak som ikke gir noen endring hjemme, men gir positive eller negative virkninger ute?

* Når skal resultatene måles? 2020, 2030, 2040, 2050, 2100?

* Hva er øvre grense for tiltakskostnad som ikke fortrenger annen velferd i uakseptabel grad og/eller skaper risiko for en klimaskadelig ressursinnsats?

* Er det bedre for verdens klima at vi gjennomfører tiltak over denne grensen hjemme enn å bruke pengene på større utslippsreduksjoner ute?

Det kan være uenighet om den konkrete vurderingen av virkningene av lyntog, biodrivstoff, vindmøller, elektrifisering osv., men det finnes ikke rom for tvil om at nær sagt alle tiltak reiser spørsmål om hvor og når utslippene (eller opptakene) kommer, og om en rekke sidevirkninger.

Det må derfor stilles opp klare og virkelighetsorienterte kriterier for hva som er ”gode” tiltak. Uten slike, famler alle diskusjonene om hjemmekutt og klimaforlik i blinde.

Det er useriøst å stille opp innenlandske kuttmål før man har etablert slike kriterier. Ingen bør lytte til noen politiker eller miljøverner som svarer upresist på spørsmålene foran.

Kjerra foran hesten

Noe av diskusjonen om ”hjemmekutt” har handlet om karbonlekkasje, dvs at dyre hjemmetiltak svekker norsk næringslivs konkurranseevne, slik at produksjon må nedlegges hjemme og bygges opp ute, med tapte arbeidsplasser, redusert verdiskaping og økte globale utslipp som virkninger.

Dette er en korrekt problemstilling som også må tas med i betraktning. Men det er altså ikke hele problemstillingen. Selv de som gir blaffen i norske arbeidsplasser må også spørre seg om det er riktig å ”sette kjerra foran hesten” ved å sette mål for hjemmekutt uten å kjenne de globale klimakonsekvensene av å oppfylle dem.

Vanskelig?

Ja, det er vanskelig å legge opp en strategi for klimapolitikken som tar hensyn til hjemme/ute, måletidspunkt og alt det andre. Men politikerne må i det minste gjøre et forsøk på å formulere en slik strategi hvis de skal bli tatt alvorlig.

Det som trengs, er derfor ikke lojalitet til dogmer om hjemmekutt og til et særdeles upresist og villedende klimaforlik, men virkelighetsorientering, kreativitet og forandringsvilje. Nettopp fordi det er vanskelig, og vår kunnskap forandrer seg hele tiden, går det ikke an å binde seg til gamle symboler og antakelser.

For eksempel må et ansvarlig program for klimatiltak vise at det faktisk fører til voksende globale reduksjoner, ikke netto økninger gjennom mange tiår.

Partiene må slutte å anklage hverandre for ikke å ha lojalitet til klimaforliket. Leser man det nå, ser man at det uansett er utdatert på en lang rekke punkter. Det viser hvor tåpelig det er at partiene inngår forlik av denne typen som får forrang foran bruk av ny kunnskap og partienes bruk av egne styringsprinsipper, utredningskraft og kreativitet.

Hvilket som helst parti som formulerer sin egen klimapolitikk basert på virkelig kunnskap, vett og forstand vil få økt troverdighet, uansett hvor mye det vil bli kritisert for å ”bryte et forlik”. Faktisk vil det hjelpe bare å slutte å snakke om symbolene og noen ganger innrømme at det man tidligere trodde var feil.

------------------------------------------------------------------

Hans Henrik Ramm er en uavhengig petroleumsstrategisk rådgiver som også utgir kommentartjenesten Behind The News med analyser av aktuelle temaer knyttet til olje/gass, økonomi, ny vekstteori og norsk politikk, se www.rammcom.com. Ta kontakt med btn@getmail.no for gratis prøveabonnement.