|
|
|
|
|
|
|
|
|
- Nyheter
-
-
-
-
-
- Fra gratis nyhetsbrev fra offshore.no
-
- Internasjonale nyhetssaker på Offshore.no/International
- O & E
- Oljemagasinet Offshore & Energi online
-
|
Spillet om Barentshavet
Kronikk av Johan Petter Barlindhaug.
Gassco har nå presentert sin analyse om den fremtidige gassinfrastruktur på norsk sokkel. Den viser at det er klart mest lønnsomt å forlenge dagens eksportrørsystem opp til Barentshavet og at et nytt rørsystem kan opereres med stor fleksibilitet i forhold til en markedssituasjon som svinger. Dette sammenholdt med utenriksministerens utspill sist høst om det samme, viser at norsk olje- og gasspolitikk i nord nå kan få et bredere og mer langsiktig perspektiv.
I regjeringens nordområdemelding sies det klart at den sterkeste geopolitiske drivkraften i nord er Barentshavet som en fremtidig stor olje- og gassprovins. Det er derfor all grunn til å regne med at sektorens betydning for ivaretagelse av norske interesser i nord blir fremhevet når Stortinget til våren avgir sin innstilling.
Det er vel kjent at Norges gasseksport til EU står overfor en drastisk reduksjon etter 2020 – 25. Dette samtidig som EU’s energipolitikk forutsetter fortsatt betydelige gassleveranser frem mot 2050. Skal Norge forbli en stor gassleverandør til Tyskland og England også etter 2025 må ressursene i Barentshavet tas i bruk fullt ut. Det hører også med til bildet at Russland selvsagt ser den samme markedssituasjonen og tar sikte på å øke sine gassleveranser, bla. ved å sette Shtokman-feltet i produksjon med nytt eksportrør til Europa. Nå er en evt. beslutning om byggestart utsatt til etter presidentvalget i Russland, noe som gir et handlingsrom for norsk gasspolitikk i Barentshavet.
Her nærmer vi oss kjernen i «spillet om Barentshavet». Gassledninger har alltid vært sentrale ”geopolitiske verktøy”. Dette selv om oljeselskapene velger å betrakte disse som kommersielle investeringer i ny transportkapasitet. Hovedaktørene i det geopolitiske bilde er Norge, Russland og EU med Tyskland og England i førersetet, mens det er Statoil, Gasprom og gassimportørene i Tyskland og England som er de viktigste kommersielle aktører.
Skal Norge opprettholde sin rolle som langsiktig gassleverandør til Tyskland og England må nye avtaler inngås.
Store og langsiktige gassavtaler med Tyskland og England forutsetter at norsk gassledningsnett forlenges til Barentshavet. Hvordan kan ansvar og risiko for en slik ledning best fordeles mellom selskaper og staten?
En eksportgassledning til Europa vil være en forutsetning for at det skal være interessant for selskapene å lete etter store mengder gass i Barentshavet. Skal en slik ledning i tilfelle gå over norsk eller russisk territorium?
Shtokman-aktørene (Gasprom, Total og Statoil) sier at de ikke vil realisere 1. byggetrinn uten at det blir gitt store skattelettelser. Dette er det russiske finansdepartementet naturlig nok lite interessert i da de samme gassmengder kan eksporteres fra Yamal uten tilsvarende subsidiering.
Russland er den viktigste premissgiver i Arktis, og ønsker naturlig nok å styrke sin geopolitiske posisjon. Noe av det viktigste vil sannsynligvis være å bygge ut et nett av offshore gassledninger i Barentshavet.
En står her overfor en situasjon der de økonomiske og geopolitiske interesser skal avveies mot hverandre:
Russlands tradisjon så langt er at geopolitikken gis prioritet. Kanskje blir den økonomiske smerteterskelen likevel for høy i dette tilfelle dersom man må gi avkall på store skatteinntekter. Det legges da til grunn at Statoil ikke vil ta en for aktiv rolle i et prosjekt som både har stor økonomisk risiko og kan konkurrere med norske interesser.
Norge har til nå ikke hatt tradisjon for å ta geopolitiske hensyn i norsk olje- og gasspolitikk. En forlengelse av norsk gassinfrastruktur nordover til Barentshavet blir derfor det første store skritt i å synliggjøre vår rolle som en balanserende premissgiver for den geopolitiske utviklingen i Arktis.
Selv om det er selskaper som inngår gasskontrakter, har spesielt Tyskland sterke tradisjoner for å koble slike kontrakter til egen forsyningssikkerhet, dvs. myndighetspåvirkningen er stor.
Gassen fra Barentshavet kan eksporteres i rør eller som LNG. Gassco har nå dokumentert at gass i rør er den rimeligste måten å få store mengder gass inn i det voksende marked i Europa. Utnytter man også den fleksibiliteten det fremtidige system får, øker også marginene. Alternativet til gass i rør er en fortsatt utbygging av LNG. En løsning som favoriseres av de som har et kortsiktig perspektiv. Skyves en LNG-utbygging frem i tid vil imidlertid det hindre Norge i å realisere et fremtidsrettet eksportsystem for gass fra Barentshavet innenfor det handlingsrom vi nå har.
I avveiningen om en rørbeslutning skal også de nordnorske interessene vektlegges og da spesielt gjelder det i Finnmark. Hovedspørsmålet vil være hva som gir de største langsiktige ringvirkninger på land. At gass blir ført til land for prosessering før eksport (ref. Ormen Lange) tas som en selvfølge. Utover det er det viktigste å sikre en stor og permanent letevirksomhet og et utbyggingskonsept som gjør at selv små gassfelt langs hele sokkelen - og ikke minst i tidligere omstridt område, blir satt i produksjon. Det er en slik forutsigbarhet som må til for at man skal kunne få den brede sysselsettingseffekten i nord som vi har sett i sør. Et enkelt prosessanlegg er viktig der det skjer, men for Nord-Norge er det den samlede aktiviteten som teller. Til det trengs det et eksportsystem med stor kapasitet og som kan dekke sokkelen fra delelinjen mot Russland til opp mot Svalbard. Det er det bare et eksportgassrør som kan gjøre. Det er derfor åpenbart viktig både nasjonalt og regionalt at den norske stat prioriterer den løsning som sikrer Norges interesser i Barentshavet på lang sikt.
Johan Petter Barlindhaug
Tromsø, 17. januar 2012
Annonse
|
|
|
|
|
|
|