Med subsidier tenker man i dagligtale på statsstøtte som gis til bedrifter som ikke kan klare seg selv, og er samfunnsøkonomisk ulønnsomme. Rapporten fra Econ Pöyry som er omtalt i mange medier hevder selvsagt ikke dette, og heller ikke at det de kaller subsidier er uønsket. I stor grad er det meget spesielle definisjoner pålagt av en oppdragsgiver med en agenda som fører til den besynderlige konklusjonen at petroleumsindustrien i 2009 mottok 25,5 milliarder kroner i subsidier gjennom seks ordninger.

Heller investeringer

Å hevde at ”subsidiene” er skadelige for staten og samfunnsøkonomien ville da også vært svært vanskelig, siden Econ selv kommer til at fjerning av disse ordningene ville ha påført statskassen et nettotap på 34 milliarder, regnet i nåverdi (tilsvarende 10% av alle oljeinntektene i 2012). Regnet som investeringer er derfor disse ordningene særdeles lønnsomme. Samtidig anslår Econ at mer enn 30.000 meget lønnsomme arbeidsplasser ville gått tapt uten ”subsidiene”.

For så vidt er det fortjenstfullt at Econ tar med dette, og ikke bare fokuserer på ”subsidiene”, men det skulle da også bare mangle.

Definisjoner

Det finnes utallige definisjoner på ”subsidier”, så spørsmålet blir hvilke man velger. Econ tar først utgangspunkt i noen meget generelle definisjoner fra WTO-avtalen om bekjempelse av skadelige subsidier, som går på overføringsmåten (direkte pengeoverføringer, skattereduksjoner, gratis eller billige varer og tjenester og pristilskudd o l), krever at disse gir en fordel, og at de er spesifikke for en bedrift eller gruppe av bedrifter.

Denne avtalen trenger ikke være mer konkret i definisjonen, fordi den senere sterkt avgrenser hva slags ”subsidier” det skal aksjoneres mot, nemlig slike som favoriserer eksport eller ellers beskytter innenlandsk produksjon. Det har selvsagt aldri vært på tale at noen av de norske ordningene som Econ bringer inn er i strid med denne avtalen.

Resten av definisjonene brukt av Econ stammer fra oppdragsgiveren, som er et program kalt Global Subsidies Initiative (GSI) innenfor International Institute for Sustainable Development (IISD). Dette er et frittstående institutt i Canada som var inspirert av Brundtland-rapporten og spesialiserer på ”bærekraftig utvikling”. Det er sikkert seriøst nok, men hvordan man utformer definisjoner er alltid avhengig av formålet.

I dette tilfellet er det helt klart uttrykt på GSIs webside at man ”begynner med en bred definisjon som dekker prefererende behandling i alle former”, for så senere å snevre dette inn til subsidier som ”møter nasjonale kriterier til reform”. Det heter også i GSIs veileder at man bygger på et spesielt resonnement som ikke tar hensyn til om en ”subsidie” er berettiget.

Dette blir faglig sett meget problematisk, fordi standard samfunnsøkonomisk teori tilsier at ”prefererende behandling” i mange tilfelle er påkrevet for å motvirke skadelig markedssvikt. Det gir derfor ingen nytteverdi i forhold til å forbedre økonomiens virkemåte å bruke en definisjon på ”subsidier” som spiser seg inn i dette området.

Econs oppdragsgiver innrømmer altså selv at definisjonen av ”subsidier” er brutto og meget omfattende. Econ har ikke vurdert ønskeligheten av tiltakene, dvs at den senere innsnevringen skal gjøres av GSI selv.

FoU

Hvor bred definisjonen er gjort illustreres best av at den uttrykkelig omfatter alle offentlige FoU-utgifter. Siden Econ var bundet av denne, har de også regnet inn all statlig petroleumsrettet FoU med 216 millioner.

Det er svært søkt å regne FoU som subsidier, siden det er allment anerkjent at det er stor samfunnsnytte i FoU og at staten må bidra fordi bedrifter selv underinvesterer, nettopp fordi så mye av nytten tilfaller andre (markedssvikt pga positiv eksternalitet). Selvsagt er samfunnsnytten mye større enn utgiften, men Econ bokfører ikke noe på inntektssiden fordi det er så vanskelig å si akkurat hvor stor den er.

Så vidt jeg kan skjønne må FoU falle utenfor WTO-definisjonen, siden det ikke kan sies at dette er noen spesifikk ytelse til noen næring. Norsk FoU-innsats fordeles på bestemte kriterier på alle slags forskning og kommer innovasjon i alle næringsgrener til gode. Petroleumsforskningen er heller diskriminert enn favorisert, bl a fordi bevilgningene er svært lave i forhold til alle økonomiske størrelser og betydelig lavere enn til fornybar energi etc. Noe av dette nevnes også i Econs rapport.

Mye mer enn Finansdepartementet

Med så brede definisjoner kommer Econ da også til mye større samlede beløp for alle ordningene enn det Finansdepartementet oppgir i nasjonalbudsjettet. Under næringsrettet støtte har FiD ingen oppføring for petroleumssektoren. Under ”horisontal” (ikke næringsspesifikk) støtte fører FiD opp samlede FoU-utbetalinger til enkeltbedrifter (som er en snevrere definisjon enn hos GSI) og en drøy milliard til ”miljø og energi”, hvorav neppe mye er til petroleum. På skattesiden fører FiD bare opp 650 mill i fritak for NOx-avgift pga en spesiell avtale, og gunstige avskrivninger for skip og rigger i offshore-virksomhet med 70 mill. Til sammen er dette altså bare en liten brøkdel av de 25,5 mrd Econ kommer til, og selv innenfor dette gjelder svært lite oljeselskapene.

Skattesanksjoner

I motsetning til GSI og Econ regner imidlertid Finansdepartementet med skattesanksjoner, som er det motsatte: At noen behandles strengere skattemessig enn andre. Den viktigste skattesanksjonen er at petroleumsvirksomhet er pålagt å betale CO2-avgift i tillegg til plikten til å kjøpe kvoter. Dette alene oppveier alle ”subsidier” i FiDs regnestykke, med 2,1 milliarder brutto og 900 mill etter skatt og fratrukket det staten betaler til seg selv gjennom SDØE.

Econ hevder flere steder at petroleumsvirksomhet i Norge ikke er pålagt slik avgift. Det er altså direkte feil.

Avskrivningsregler

Den absolutt dominerende posten i Econs regnskap gjelder avskrivingsreglene. Oljeselskaper kan skrive av sine investeringer lineært over seks år. Dette har Econ sammenlignet med 10% årlig saldoavskrivning, som tilsvarer satsen for bygg med levetid under 20 år. Dette alene utgjør hos Econ 21 milliarder eller 82% av hele pakken.

I virkeligheten er dette ikke noen subsidie i det hele tatt.

Årsaken er at petroleumssektoren er under et helt annet og mye strengere skatteregime, og det blir, slik professor Petter Osmundsen påpeker til Stavanger Aftenblad, galt å sammenligne disse direkte (Econ innrømmer dette, se nedenfor).

WTO-definisjonene handler åpenbart om skattesubsidier innenfor et lands generelle skattesystem, og tar ikke høyde for at noen ressursbaserte næringer har andre og strengere systemer. Her er det GSI-definisjonene, som uttrykkelig er forutsatt å gjelde også slike næringer, som fører inn på ville veier. De omfatter alle forhold som reduserer skatteinntektene ”i forhold til hva som ellers skulle vært betalt”. At det skal sammenlignes med landskatt kommer tydelig frem i et annet punkt der man definerer ”lavere marginalskatt enn i andre næringer” som en subsidie.

Det logiske skulle da vært å behandle ”høyere marginalskatt enn i andre næringer” som en skattesanksjon (og den tilhørende friinntekt som en subsidie), men det gjør man ikke. Isolert sett er dette riktig, siden høyere skattesatser for petroleum (særskatt) normalt sikter mot å innfange grunnrente, men problemet med å gå inn på enkeltelementer er at det aldri er slik at det bare er særskatten som brukes til å samle inn grunnrente, at andre elementer ofte brukes til å korrigere at særskatten tar for mye eller for lite, og at man aldri kan si nøyaktig hva grunnrenten egentlig er.

Skattemyndigheter i alle vertsland må derfor balansere det samlede system slik at man oppnår det ønskede aktivitetsnivået. Man kan ikke annet enn anta at man får inn riktig grunnrente like før for man kommer til et nivå der for mange prosjekter blir avlyst. Mange analytikere avstår derfor fra å forsøke å anslå selve grunnrenten og setter den bare lik skatteinntekten.

Selv standard kapitalverditeori om at grunnrenten er det som overstiger ”normalavkastning” svikter, bl. a. fordi hva slags sats man skal bruke er høyst usikkert, og fordi man ikke kjenner alternativavkastningen til immateriell kapital i det hele tatt.

Finansdepartementet har ”kapitalbaserte fradrag” på sin liste, men oppgir ingen verdi, kanskje nettopp av slike grunner.

Skattesanksjon opphever ”subsidiene”

Econ er ærligere på dette punktet enn oppdragsgiveren er i sine definisjoner. Econ understreker at avskrivningsreglene må sees i sammenheng med den høye særskatten, og at fjerning av denne (antatte) fordelen uten å redusere særskatten ville endre systemets balanse.

Dette er en direkte innrømmelse av at det norske petroleumsskattesystemet er en kombinasjon av en (antatt) subsidie og en skattesanksjon. Hvis systemet er balansert og andre elementer er like, er skattesanksjonen i form av for høy særskatt nøyaktig like stor som subsidien, dvs at netto subsidiering er null. Her ser man altså også hvor galt det blir ikke å ta med skattesanksjoner.

Men selv om Econ sier fra om dette, følger de slavisk oppdragsgiverens instrukser om å sammenligne med landskatt og ikke ta hensyn til skattesanksjoner. Det har de full rett til, men det viser også at dette er oppdragsforskning tilpasset en spesiell agenda.

Denne agendaen blir synlig ved at hensikten fra oppdragsgivers side med å sammenligne enkeltkomponenter i petroleumssystemet med de samme komponentene i landsystemet later til å være at man vil sammenligne ”subsidier” innen olje og gass med annen energiproduksjon m v som ikke har særskatter, dvs ikke minst fornybar energi. Selve definisjonen brukes da til å få frem subsidier som egentlig ikke finnes dersom man hadde vurdert petroleumsskattesystemet som helhet, inklusive skattesanksjoner. Det gir meget store beløp som kan brukes til å bagatellisere subsidieringen av ”ny energi” - ikke minst i media og i buskagitasjonen.

Tvilsomt uansett

Men selv om man skulle mene at det var interessant å sammenligne med landskatt, er måten Econ har gjort det på meget tvilsom.

For det første ser det ut til at Econ også har regnet med virkningen på særskatten, som ikke finnes på land i det hele tatt (unntatt i kraftsektoren). Econ opplyser ikke noe om dette, men jeg kan ikke skjønne at man kan komme frem til 21 milliarder i fordel på annen måte, når særskatten utgjorde 114 milliarder av i alt 174 milliarder i skatt i 2010 (den tredje store posten var 104 mrd fra SDØE).

For det andre er det ikke sikkert at det er riktig å sammenligne med 10% saldoavskriving, eller å hevde at 6 år flatt er særbehandling, selv isolert sett. På land varierer satsene mellom 2% og 30%, satt sjablonmessig ut fra grovbetraktning av driftsmidlenes levetid. Nå er riktig nok levetiden for de fleste oljeinstallasjoner mer enn 6-10 år, men produksjon av olje (som dominerer økonomisk) har en tidlig topp og en lang hale som medfører at en svært stor andel av inntektene kommer tidlig. Noen andre steder lar man derfor avskrivningene følge produksjonsprofilen (”unit of production”), slik man også delvis gjør i Norge for bergverk. Det er ikke sikkert at det ville gitt et så veldig annerledes resultat. Uansett er det ikke unikt at man har ulike regler fra bransje til bransje.

Kanskje det er av disse grunner at statssekretær Kjetil Lund i Finansdepartementet sa til Stavanger Aftenblad at Econs verdi er fire-fem ganger for høy.

Best for staten

Econ skriver også at hensikten med avskrivningsordningen er å stimulere investering, siden selskapene gjerne vil ha kapitalen raskt tilbake. Det siste er isolert sett riktig, men for de aller fleste selskaper er det likevel den samlede økonomien i et prosjekt som teller. F. eks. prioriterte KonKrafts skatteinitiativ i 2004 reduksjon i særskatten, ikke direkte utgiftsføring av investeringer som noen foreslo som et alternativ, og som ville vært tilpasset det som teoretisk anses som det ideelle oljeskattesystemet (”kontantstrømsskatt”).

Poenget er snarere at selskapene setter en høyere verdi på ”tidlige penger” enn staten selv gjør, dvs at de heller vil ha litt færre kroner tidlig enn litt flere kroner sent. Staten er derimot mest interessert i en langsiktig, jevn og høy pengestrøm. Dette kommer til uttrykk i ulike kalkulasjonsrenter. For staten er derfor rask avskrivning et ”billig” virkemiddel for å finne riktig balanse. Det kan derfor vel så godt argumenteres for at hensikten med ordningen er å skaffe staten flere skattekroner og høyere nåverdi på skatteinntektene regnet med statens egen kalkulasjonsrente.

Salg av lisenser

Skulle Econ vært konsekvent i å måle ”subsidier” post for post måtte de også ha tatt med at selskapene mottar konsesjoner nesten gratis, siden man f. eks. i USA må betale i dyre dommer gjennom auksjoner. En hovedgrunn til at vi ikke gjør dette i Norge er nettopp at staten på sikt og regnet i nåverdi kommer mye dårligere ut på denne måten sammenlignet med høy løpende beskatning. Fornuftig nok nevner ikke Econ dette, og godtar derfor implisitt at elementene i systemet må sees i sammenheng. Da burde de heller ikke tatt med avskrivningsreglene, av akkurat samme grunn.

Leterefusjonen

Den neste store posten i Econs pakke er leterefusjonen for underskudd pga leteutgifter, med ca. 4 mrd eller ytterligere 16%. De to postene til sammen utgjør således 98%.

Denne ordningen er til gjengjeld uhyre lønnsom, fordi den gjør det mulig for mange små selskaper uten inntekt å finansiere leting. Den britiske rådgiveren Philip Lambert sa til Stavanger Aftenblad at den har tjent inn 48 milliarder kroner på syv år for staten (Econ selv regner 4,6 mrd som nettoverdi i 2009). Regner vi med Johan Sverdrup-feltet, som mange først og fremst gir Lundin fortjenesten for, blir det selvsagt svært mye mer.

Ordningen betyr at selskaper som ennå ikke har inntekter får de samme pengene tilbake fra staten som de større selskapene får likevel, gjennom skattefradrag, og den skaper derfor likhet mellom oljeselskapene, ikke større forskjeller. Den kan derfor ikke regnes som noen subsidie innenfor oljesektoren. Siden den ikke gir noen fordel, men fjerner en ulempe og gjelder for alle som oppfyller objektive kriterier, faller den trolig også utenfor WTO-definisjonen.

Nå er det selvsagt ikke noen slik ordning på land i det hele tatt. Dette medfører at man på land har en slik diskriminering mellom selskaper i og utenfor skatteposisjon som man forhindrer i oljesektoren, og slik sett kunne man sagt at de etablerte firmaene på land får en skattesubsidie som nye selskaper ikke får, og at man burde få samme system på land, slik at man fikk mer effektiv konkurranse fra utfordrere.

Men ulempen for nye bedrifter er mye mindre på land, fordi det ikke er særskatt der, fordi man kommer raskere i skatteposisjon, og fordi det ikke knytter seg den samme risiko til tidlige investeringer som ved leteboring. Forenklet kan man si at to av tre letebrønner er tørre. Tenk om det var slik for en industribedrift at man sannsynligvis måtte rive ned to av tre fabrikker etter at de var bygget! Da tenker jeg nok at det ville kommet krav om lignende ordninger.

Uansett er 4 milliarder også her klart for mye, hvis Econ (slik det ser ut) også på dette punktet har tatt med virkningene for særskatt.

OD-seismikk

Den tredje største posten, som ikke er på mer enn 257 millioner eller ca. 1%, gjelder Oljedirektoratets utgifter til seismiske undersøkelser før områder åpnes. Siden staten (slik Econ hevder) dekker utgiftene, mens oljeselskapene får nytte av dem hvis de kjøper de seismiske pakkene, regner Econ dette som subsidier.

Dette er meningsløst. Det er en viktig del av norsk oljepolitikk at staten får skaffe seg oversikt over geologien før selskapene får slippe til. Dette er et nødvendig grunnlag for selve åpningsbeslutningen, og deretter for å velge ut blokker for utlysning og å ha egen kunnskap som sikrer statens forhandlingsstyrke ved tildeling (særlig for fastsettelse av arbeidsprogram og statsdeltakelse). Staten gjør derfor dette først og fremst for seg selv, ikke for å hjelpe noen. Econ skriver at ”det er rimelig å hevde at oljeselskapene er mottakerne”, men det er altså bare sekundært. Hadde ikke staten hatt en sterk egeninteresse, ville den overlatt innsamlingen av all seismikk til selskapene på kommersielt vis.

Så selges disse pakkene på et passende tidspunkt til interesserte oljeselskaper, slik at de kan forberede seg og utforme best mulig søknader. Det er også i statens interesse. Selvsagt har også selskapene nytte av det, men så må de også betale.

ODs siktemål er å prise pakkene slik at de totalt kan dekke egne kostnader. Det har nok gjennom årene ført til både underskudd og overskudd. Econ bokfører imidlertid hele utgiften i 2009, som stort sett gjaldt Lofoten/Vesterålen-området.

Etter at disse pakkene har vært i salg i to måneder, er de blitt kjøpt av ti selskaper, slik Offshore.no meldte på onsdag. Med en prislapp på 43 millioner kroner stykket betyr det at OD allerede har dekket inn mer enn sine samlede kostnader på 420 mill (2007-2009). Det er lenge før områdene er åpnet. Senere, og etter at usikkerheten om åpning er fjernet, vil helt sikkert mange flere selskaper kjøpe pakken, slik at dette kommer til å bli meget lukrativt for staten, selv isolert sett, på toppen av den selvsagt mye større egennytten dette har for staten.

Før Econ-rapporten ble publisert, var det allerede kjent at syv selskaper hadde kjøpt pakken, dvs at 72% av kostnadene allerede da var dekket. Rapporten sier likevel ikke noe om dette. Det burde den vel ha gjort, siden Econs tall gjelder 2009, og dermed nettopp LoVe-seismikken?

Econ hevder at prislappen bare dekker ”administrasjonskostnader” og at staten derfor betaler for selve undersøkelsene. Dette er altså direkte galt.

Det er mulig - med stor velvilje - å tenke seg at dette bare er skrevet særdeles klønete, og at Econ egentlig mener at selskapene burde ha betalt mer pr pakke uansett hvor mye staten får tilbake samlet, fordi de har større verdi enn selvkost. Men en slik påstand er uansett tvilsom. Vi ser at selskapene alltid teller på knappene om de skal kjøpe pakkene, og mange små finner at de ikke har råd. Å kjøpe fra OD er ikke selskapenes eneste opsjon. De kan også gå sammen i grupper for å få samlet kommersiell seismikk, eller kjøpe andres seismikk, etter at områdene er åpnet, men gjerne før konsesjonstildelinger. Det er fullt mulig at dette kan bli billigere.

Siden OD må sette samme prislapp for alle for ikke å bli beskyldt for en annen form for subsidiering, blir det således et vanlig spørsmål om tilbud og etterspørsel. Også derfor er dette ingen subsidie. Og uansett er det en merkelig tanke at offentlige tjenester solgt til selvkost skal tolkes som statssubsidier. Staten er i vår statsskikk ikke forutsatt å drive egen butikk ved å selge sine skattefinansierte tjenester tilbake til borgerne med ekstra profitt, særlig ikke når den har monopol (som her inntil området er åpnet).

Men et annet hensyn er mye viktigere for OD og staten enn akkurat å gjenvinne kostnadene, nemlig å sikre et tilstrekkelig mangfold i virksomheten, ikke minst at mindre, kreative selskaper kan komme med. Også det setter grenser for hvilken pris staten er tjent med.

Econ gjør ikke noe forsøk på å kvantifisere nytteverdien av disse seismiske undersøkelsene, fordi kostnadene er svært små i forhold til hele aktiviteten. Derfor bokføres null på inntektssiden. Det er klart at det blir svært villedende. Uten denne kunnskapen hos OD kunne staten gått på enorme tap.

Snøhvit

En annen liten subsidiepost (181 mill eller 1%) gjelder de særlige skattereglene som gjelder for Snøhvit, med gunstige avskrivningsregler for landanlegget. Her har Econ innsett at dette var nødvendig for å få i gang dette prosjektet, som er blitt meget lønnsomt til tross for overskridelser, og har bokført en fordel for staten (unngått inntektstap) på hele 21 milliarder i forhold til 10 års senere oppstart, eller 116 ganger ”investeringen”.

Teknisk sett kvalifiserer dette til en skattesubsidie sammenlignet med både ordinære petroleumsskatteregler og landskatteregler. Lignende (i praksis) selektive skattereduksjoner har vært gjort før, f. eks. Ekofisk vanninjeksjon, også med enorm fortjeneste for staten.

Det at meget lønnsomme prosjekter ofte forhindres av skattesystemet er en vedvarende diskusjon. Dette kan sees på som en kostnad for å ha et uniformt og ukomplisert system basert på ”one size fits all”. Selv om systemet er laget for å dra inn riktig grunnrente i det store og hele, kan det oppstå vridninger på grunn av usikkerheten om hva grunnrenten er (se foran) og den manglende treffsikkerheten pga uniformiteten. Selskapene kan være konservative i sine ressursestimater og har høye krav til avkastning og/eller materialitet, særlig for å sikre avkastning på sin kunnskaps- og organisasjonskapital. Skattesystemet kan i forhold til særlig krevende prosjekter eller prosjekter med høy kommersiell risiko lett sette en for høy implisitt verdi på grunnrenten slik at skatten i virkeligheten spiser seg inn kunnskapsavkastningen. Derved kan samfunnsøkonomisk lønnsomme prosjekter bli bedriftsøkonomisk ulønnsomme.

Man kunne derfor tenke seg et mer differensiert generelt system som på objektivt grunnlag tok hensyn til hvor krevende eller risikabelt et prosjekt er. Et slikt system kunne ikke sies å gi subsidier. F. eks. differensieres royalty i Mexico-gulfen etter vanndybde. (GSI kaller likevel dette subsidier, men det gjør det ikke riktigere.) Slik generell differensiering burde heller kalles korrigering av markedssvikt.

Det er når et skattemessig tiltak blir såpass selektivt som i dette tilfellet (man laget en lovtekst som var generell i formen, men reelt bare dekket Snøhvit) at den definisjonsmessig går over grensen til en skattesubsidie, selv om det er en svært ønskelig sådan.

Gassco

Den minste av postene som ikke er null gjelder Gassco med 24 millioner eller ca 0,1% av pakken. Dette fremkommer som et anslag på hva slags fortjeneste ut over kostnadsdekning Gassco ville ha beregnet seg som et privat selskap.

At Gassco er et statsselskap er en direkte følge av at rørledningssystemet som Gassco forvalter (Gassled) er et ”naturlig monopol” der eierne skal ha minimal innflytelse. Igjen er derfor ordningen i statens interesse, med verdier på spill som er enormt mye høyere enn utgiftene. Disse verdiene lar seg imidlertid ikke tallfeste, derfor er de oppført med null hos Econ, hvilket igjen er svært villedende.

Naturligvis kunne staten ha la lagt på en viss fortjeneste. Det ville imidlertid ikke hatt noen hensikt, siden ordningen forutsetter en normert avkastning på eierkapitalen på 7%. Dette utgjøres av tariffinntekter minus kostnader, som var på rundt 22 milliarder i 2010. Teoretisk sett måtte man derfor øke avkastningen til 7,008% hvis profitt til staten skulle vært overveltet på eierne. Slikt ville vært flisespikkeri når som helst, uansett. Saken er at helheten ble fastlagt ved etableringen av ordningen, uten at noen subsidierte noen i forhold til vanlige, anerkjente prinsipper for slike selskaper.

Krav om brukerbetaling ville komme i samme kategori som auksjoner, ekstra høy prising av seismikk osv, dvs som unødvendig kompliserende ekstraelementer i totaloppgjøret mellom staten og selskapene der staten sikter på å inndra mest mulig grunnrente gjennom få, tunge ordninger, særlig særskatten og SDØE.

Jeg hopper over de tre siste ordningene som Econ kaller subsidier uten å føre opp tall. Det er uansett småtterier.

CO2

”Bakom synger skogene”, og det som synger her er selvsagt en forventning fra oppdragsgiveren om at mindre ”subsidier” kan føre til redusert produksjon av olje og gass og dermed (tror man) reduserte CO2-utslipp. At dette er høyst usikkert og avhenger av hva man erstatter med, er en sak for seg som jeg ofte har drøftet i denne spalten. Men Econ har gjort sin del av jobben for å finne ut hvor mye som spares i Norge, fra selve produksjonen, og kommet til 2,3 millioner tonn fra de tre postene der man har bokført virkninger.

Egentlig er dette uinteressant, siden norske utslipp offshore er innenfor det europeiske kvotesystemet, og endringer lokalt påvirker i prinsippet ikke samlede utslipp. Men uansett er dette småtterier. Selv om vi regner 100 kroner tonnet, blir ikke dette mer enn 230 mill kroner, eller 0,7% av de verdiene som disse tre ordningene ifølge Econ selv skaper for staten. Skulle man sett på fjerning av disse ordningene som et klimatiltak - slik noen grønne mener i sine kommentarer - ville det bli en tiltakskost på bortimot 15.000 kroner tonnet (etter Econs tall). Det ville vært ren galskap.

Klimakur, som arbeidet under klimaforlikets tvangstrøye med krav om 2/3 ”hjemmekutt”, anslo at dette kunne innfris med tiltak under 1500 kroner tonnet (nå ikke lenger realistisk, men fortsatt mye mindre enn 15.000). Alternativet er å kjøpe utslippskutt i EU til for tiden 60 kroner tonnet. (Syns man prisen er lav kan man jo kjøpe flere kvoter og slette dem!)

Verdiløs

Konklusjonen er at ”subsidiene” i all hovedsak er skapt av de brede og særegne definisjonene Econ er blitt pålagt av oppdragsgiver (og ved å ta oppdraget har akseptert å bruke). I noen tilfelle er disse også strukket urimelig langt (bl a ved å inkludere virkningene på særskatten i de to største postene). Rundt 1% av pakken (Snøhvit) ville nok vært subsidier ut fra de fleste definisjoner, men til gjengjeld er dette den posten som er bokført med desidert størst fortjeneste for staten. Dermed representerer ingen av ordningene det man i dagligtale tenker på med subsidier.

Rapportens konklusjoner kan henge sammen med at den faglige referansegruppen oppgitt i rapporten kun består av fire miljø/klimaeksperter, alle med kjente og sterke oppfatninger, og to av dem representerer rene pressgrupper. Ingen av dem har tilknytning til eller spesialkompetanse på petroleumssektoren. Det er temmelig drøyt å bruke en så ensidig sammensatt fagfellegruppe.

På den annen side skal man ikke se bort fra at rapporten kunne blitt verre hvis GSI/IISD hadde funnet et institutt med egen klima/miljø-agenda.

Har denne rapporten da noen nytte i det hele tatt? Jeg kan ikke se hva det skulle være. Tvert imot kan den gjøre en viss skade fordi anklagen om en subsidiert næring kommer til å bli gjentatt i buskagitasjonen utenfor sammenheng og uten henvisning til inntektssiden. Dette er så forutsigbart at Econ burde tatt langt sterkere forbehold allerede i rapporten. Når det er så stor sprik mellom hva folk flest oppfatter som ”subsidier” og de definisjoner som brukes, og strekkes til det ytterste, holder det ikke bare å ta forbehold om at man ikke har gjort normative vurderinger.

Jeg tviler også på at den vil få særlig nytte for oppdragsgiveren, unntatt akkurat ved å få dekket inn også Norge i sin ”brede” bruttoinnsamling av både gode og dårlige ”subsidier”. Hvis GSI/IISD er seriøse, som vi får håpe, må de hovedsakelig være opptatt av å få has på de enorme forbrukersubsidiene i mange land i Midt-Østen, Russland osv, som også IEA vil ha vekk, og forøvrig allerede har tallfestet. Selve produksjonen av olje og gass er et fett skatteobjekt for alle vertsland.

Hvis oppdragsgiverne virkelig sorterer vekk alt som har god berettigelse, blir det sannsynligvis null bidrag tilbake fra Norge. Hadde man regnet inn CO2-avgift offshore og høye forbrukeravgifter i Norge som skattesanksjoner (ikke urimelig siden forbrukersubsidier er med i GSI-definisjonen), ville det tvert imot blitt et stort bidrag av negative subsidier.

------------------------------------------------------------------

Hans Henrik Ramm er en uavhengig petroleumsstrategisk rådgiver som også utgir kommentartjenesten Behind The News med analyser av aktuelle temaer knyttet til olje/gass, økonomi, ny vekstteori og norsk politikk, se www.rammcom.com. Ta kontakt med btn@getmail.no for gratis prøveabonnement.