|
|
|
|
|
|
|
|
|
- Nyheter
-
-
-
-
-
- Fra gratis nyhetsbrev fra offshore.no
-
- Internasjonale nyhetssaker på Offshore.no/International
- O & E
- Oljemagasinet Offshore & Energi online
-
|
Krevende oljerikdom
Oljedirektoratet sier at vi produserer for lite olje. Norges Bank sier at vi bruker for mye oljepenger. Det er ingen god kombinasjon.
I 2001 var oljeproduksjonen i fall. Samtidig ble handlingsregelen for bruk av oljepenger i innenlandsøkonomien vedtatt. Vi bestemte oss for å etterleve et gammelt bibelsk prinsipp, og ikke gjøre som dem som sa; la oss ete og drikke, for i morgen dør vi.
Langsiktighet skulle erstatte kortsiktighet. Vi erkjente at det kom en dag i morgen, og at det kom generasjoner etter oss. Oljepengene skulle bli som tittelen på den første statoilsjefens siste bok: Norges evige rikdom. Når vi ser oss tilbake på de første 40 årene med produksjon av olje fra norsk sokkel, ser vi at Arve Johnsen og mange andre i oljepionergenerasjonen var med på å etablere et solid fundament for Norge som så vel olje- som gassnasjon.
Det fantes også kloke politikere som fikk olje mellom hendene. De sa at oljealderen måtte bli en epoke og ikke en episode, og at oljepengene måtte brukes til å skape et kvalitativt bedre samfunn. Nå har vi fått til dels en generasjon politikere som ikke vil ha olje på hendene, men de vil gjerne ha mange penger til å løse alle de store oppgaver som velferdssamfunnet strever med å få løst. Med økende velferd, øker også oppgavene. Velferdsutvikling kjennetegnes at det alltid settes nye mål. Derfor kommer vi aldri i mål. Og derfor blir det stadig mer å klage over. Som de sier i vår flotte nordlige landsdel: Så går nu dagan…
De politikere og partier – og de sitter nå i landets regjering – som ikke vil åpne nye leteområder og øke oljeproduksjonen, er på kort varsel rede til å bruke mer penger. Innvendingen mot den generasjon politikere som ikke vil ha olje på hendene, er at de ikke ser sammenhengen mellom oljeinntekter og evnen til å løse de store samfunnsoppgaver.
Hvilken annen næring ville evne å fylle 3 500 milliarder kroner i den felleskassen som heter Statens Pensjonsfond Utland? Landbruket? Smelteindustrien? Fiskeriene? Oppdrettsnæringen? Bidrag fra Norsk Tipping eller skattlegging av medlemsavgiftene i landets økende antall golfklubber? Mer skatt? Dyrere sigaretter? Høyere alkoholpriser?
Når man lister opp spørsmålene og søker etter svarene, blir påstanden om at oljeindustrien subsidieres mer enn landbruket, enda mer latterlig og virkelighetsfjern.
Sentralbanksjef Øystein Olsen kastet i sin årstale sist torsdag ut en brannfakkel: Vi må bruke mindre oljepenger. Handlingsregelen må strammes inn. Hans forslag er å bruke tre prosent av fondets årlige avkastning og ikke fire. Uten en slik justering vil fondet i løpet av de tjue kommende årene bli verdiforringet med 1 000 milliarder kroner. Da snakker vi om et helt Johan Sverdrup-felt.
Sentralbanksjefens tale reiser flere spørsmål: Hva gjør det rike Norge med det mange oppfatter som offentlig fattigdom; i samferdselssektoren, i helsesektoren, i undervisningssektoren? Og hva gjøre det rike Norge med den kreative fattigdom? Hvor og hva er oljemotstandernes næringspolitiske alternativer og løsninger? Vindmøller? Spør folk som bor der vinden er. De vil ikke ha vindmøllene, enten det er ved Stad eller på Høg-Jæren.
Vi er nødt til å tenke langsiktig med hensyn til nye energikilder og nye arbeidsplasser. De fleste tror at oljepengene løser det meste. Oljepengene løser mye, men ikke alt, og skulle vi følge Sentralbanksjefens råd om å begrense uttaket fra fondet, vil det bli et helt samferdselsbudsjett mindre til årlig disposisjon.
Det er ikke lett endre kurs i et land som har mye og der folk vil ha enda mer. Dette dilemma og disse utfordringer retter seg i første rekke mot forvaltningen av pengene fra olje- og gassproduksjonen. Den olje og gass som hittil er produsert på norsk sokkel er et resultat av store teknologiske landevinninger. Når vi i over ti år har vært vitne til at oljeproduksjonen fra norsk sokkel har gått ned, må vi samtidig ta med at produksjonen har blitt svimlende mye høyere enn hva vi antok da eventyret startet for 40 år siden. Store deler av olje og gassen er blitt konvertert fra realformue til finansformue. Utfordringen nå er å konvertere finansformuen til ny realformue. Det kan synes som om det faller rentenistene i Norges Bank lettest å gi befolkningen lavere utbytte på fellesformuen når kapitalavkastningen i dagens verden ikke er tilfredsstillende. Frykten for at oljeformuen brukes til å stimulere økt forbruk er reell, og bevisene for at dette er en fare, har vi i vår egen historiske omgang med oljeinntektene.
Mens vi fortsatt konverterer olje og gass til penger og optimaliserer formuen på sokkelen, må vi samtidig strekke oss etter en optimal balanse mellom sparing av oljepenger og investeringer i ny infrastruktur som kan skape en realavkastning som går ut over det resten av verden er villig til å betale for pengene våre.
Annonse
|
|
|
|
|
|
|