Etter debatten om ”subsidiering” dukker det opp krav om at industri på land skal få plukke rosiner fra sokkelskatten. Tanken er ikke helt spinnvill.

Intpow er en samarbeidsorganisasjon for myndighetene og fornybarindustrien. Lederen, Geir Elsebutangen, har overfor Teknisk Ukeblad tatt til orde for at den industrien han representerer skal få samme refusjon for skatteverdien av udekket underskudd som oljeselskaper som ikke er i skatteposisjon.

Det er i hvert fall den snille tolkningen. Av oppslaget kan det se ut som om han vil ha 78% refusjon selv om skatteverdien på land bare er 28%, men så tøvete kan han vel ikke ha tenkt.

Skaper like vilkår

Hensikten med sokkelordningen er at nye selskaper som ennå ikke har produksjonsinntekter skal få like betingelser med etablerte selskaper i forhold til leting. De får altså ikke refusjon av skatteverdien av hele underskuddet - bare den delen som skyldes leteutgifter. Skatteverdien blir 78% siden disse utgiftene senere ville blitt trukket fra mot både landskatt på 28% og særskatt på 50%, og de etablerte selskapene gjør dette med en gang.

Dette er derfor en ordning som fjerner en ulempe som noen selskaper har i forhold til andre selskaper i samme bransje. Det er mulig man kan hevde at det ville vært investert mer på land uten denne ordningen, men det blir nokså søkt fordi det selvsagt ville blitt investert mer på land uten hele oljevirksomheten, bare med mye lavere avkastning. Å løse et internt ulikhetsproblem innenfor olje og gass endrer ikke på dette.

Erfaringene fra oljesektoren er at ordningen har fungert uhyre bra. Man kan se det slik at den har gitt nye selskaper langt bedre mulighet til å utfordre etablerte selskaper ved å fjerne en markedssvikt som skyldtes skattesystemet.

Tilsvarende på land 

Den samme markedssvikten finnes på land, faktisk for alt næringsliv. Ethvert selskap som må leve noen år med underskudd mens det investerer vil i denne perioden ha et handicap i forhold til konkurrerende etablerte selskaper. Det er langt mindre byrdefullt enn på sokkelen på grunn av den store forskjellen i skattesats og - vanligvis - i risiko, men likevel er problemstillingen i prinsippet den samme:

Vi ønsker skarp konkurranse og at det ikke skal legges hindringer i veien for nykommere som vil utfordre de etablerte. Teoretisk sett vil innføring av samme system på land kunne fremme både innovasjon og omstillingsevne.

Ikke synd på fornybarindustrien

Likevel er det ikke synd på fornybarindustrien. Den har sine egne fordeler gjennom ulike former for subsidier. Investeringene, som er i fysiske driftsmidler som f. eks. vindmøller, kommer rett på kapitalbalansen med nærmest garantert verdi fordi alle vet at strømmen kommer til å få forkjørsrett uansett og bli godt betalt gjennom sertifikater. Slike bedrifter tappes ikke mye for egenkapital i etableringsfasen og har neppe problemer med å låne det de trenger inntil inntektene kommer.

Slik sett er det helt annerledes offshore. Der må det vanligvis bores flere tørre brønner før man finner noe. Utgiftene blir da til underskudd som spiser opp egenkapitalen. Det kan sammenlignes med at en vindkraftprodusent må regne med at to av tre vindmøller blåser bort før de kommer i produksjon.

Verst for kunnskapsbedrifter

Men det er en annen type landbedrifter som i denne forstand ligner mer på nye oljeselskaper. Det er nyfødte kunnskapsbedrifter som utvikler nye ideer og nye produkter gjennom sin egen drift, med svært små muligheter for å få disse utgiftene aktivert. Også de vil derfor oppleve stigende underskudd og synkende egenkapital. I motsetning til vindkraftbedrifter bygger de opp immateriell kapital som ikke er synlig i regnskapet og med en fremtidig verdiskapingsevne som det er svært vanskelig å vise frem for kapitalmarkedene.

Likheten med nye oljeselskaper er at disse gjennom sine interne geologiske studier og nøye planlagte letebrønner driver en form for uformell FoU som selv om brønnene er tørre samler ny kunnskap som alle med tiden vil få nytte av. Hvordan man synliggjør, anerkjenner og fremmer dannelse av slik uformell og usynlig kunnskapskapital er et velkjent problem innenfor innovasjonsteori.

Naturligvis vil dette også gjelde deler av fornybarindustrien, men i så fall helst nye potensielle underleverandører, ikke de som regel store og etablerte firmaene som bygger ut.

Nå kan man si at vi allerede har mange ordninger som kan benyttes av små, fremvoksende kunnskapsbedrifter, og at disse nettopp har som begrunnelse å overkomme ulike former for markedssvikt. Likevel er det fristende å forestille seg en ordning som ikke er avhengig av søknader til myndighetene. Det virker elegant med symmetrisk behandling av underskudd og overskudd, og at staten deler nedsiderisikoen på samme måte som den tar sin del av oppsiden. Den gjør det jo likevel, senere og med forringet nåverdi, men bare hvis det virkelig blir en oppside.

Gjelde for alle?

I så fall måtte en ny ordning med underskuddsrefusjon gjelde alle nye bedrifter, uansett bransje, fordi man ellers ville være tilbake til et krav om myndighetsgodkjennelse. Og innovasjon kan oppstå hvor som helst.

Problemet ville være at en slik ordning kunne oppmuntre til dannelse av useriøse bedrifter som spekulerer i å skaffe seg statspenger og senere gå konkurs. Dette oppstår ikke i oljesektoren fordi alle letebrønner er positivt ønsket av myndighetene gjennom konsesjonstildelingen, og selskapene gjennomgår krevende kvalifiseringsprosedyrer.

Vilt, men ikke spinnvilt

Hvor stor en slik risiko er, vet jeg ikke. Tross alt vil jo den som bygger opp underskudd i en bedrift på land måtte ta 72% av tapet selv ved konkurs. Og det kan hevdes at staten egentlig tar mye av den samme risikoen med selskapene som allerede er i skatteposisjon. På den annen side kan det sikkert tenkes at profesjonelle finansakrobater kan finne måter å kvitte seg med dette tapet også og sitte igjen med fortjeneste.

Det er også umulig å si hva den samfunnsøkonomiske nettoverdien av en slik ordning ville bli. I oljesektoren er den eventyrlig. Det er tenkelig at verdien av mer innovasjon og økt omstillingsevne vil overgå tapene på useriøse prosjekter, hvis man rammer inn ordningen fornuftig.

Likevel er dette en fullstendig ny tanke som aldri har vært utredet, og som meg bekjent ikke har internasjonale paralleller. Derfor er den vill, men den er ikke spinnvill, siden det kanskje kunne vært en idé å få den utredet. I så fall må man ta utgangspunkt i behovet som fremvoksende kunnskapsbedrifter har, ikke i et ønske om å subsidiere fornybar energi enda mer.

Grunnrenteskatt

Naturligvis var det første spørsmålet som Elsebutangen fikk i retur om fornybarindustrien også gjerne ville ha 78% skatt, men der svarte han ikke uventet unnvikende.

Spørsmålet er berettiget. Skal man sammenligne skatt på land og sokkel, må man ta med alle elementene, ikke bare plukke rosiner.

At fornybarindustri som bruker naturressurser bør betale grunnrenteskatt er i prinsippet like opplagt som at oljeindustrien skal gjøre det. Vannkraftprodusenter gjør det allerede, dog på et lavere nivå, og med regler som unntar de minste.

Når det ikke er så mye diskusjon om grunnrenteskatt for vindkraft o. l., skyldes det nok at slik energi regnes som sterkt subsidiert slik at man tror det ikke er noen grunnrente å beskatte. Og subsidiert er den, selvsagt, men det hindrer ikke at både subsidiene og driften kan føre til ekstraordinære overskudd som for det meste vil være grunnrente.

Årsaken er at vindressurser - akkurat som olje og gass - kommer i høyst varierende kvalitet. Hvis man subsidierer slik at man får akkurat ”nok” vindkraft (f eks gjennom sertifikater), vil noen tjene ”normalt”, mens andre, som har fått konsesjoner på bedre steder, vil få stor profitt, nettopp fordi de fikk seg tildelt gode naturressurser.

I sum vil nok vindkraft fortsatt i mange år ha negativ grunnrente. Men etter som anleggene nedskrives og utbyggingen bremser opp vil ett etter ett anlegg få store fortjenester, siden driftsutgiftene er små, særlig dersom de fortsatt får levere kraft til gode priser og med forkjørsrett på nettet. (Forkjørsretten kan også oppfattes som en tildelt ressurs som skattemessig bør behandles deretter.)

På sokkelen er skattesystemet i prinsippet utformet slik at det ikke betales særskatt av ”vanlig” avkastning. Dette er en sannhet med betydelige modifikasjoner, men hvis vi ser bort fra disse nå, kan en grunnrenteskatt for vind osv. utformes på samme måte, slik at den ikke hindrer investeringer, men bare trekker inn unødvendig høye fortjenester som skyldes naturens eller statens milde gaver.

Det er derfor ingen grunn til å vente med en slik særskatt til hele vindkraftindustrien blir lønnsom.

------------------------------------------------------------------