Nok et dårlig forslag for å hindre press i økonomien er å øke oljebeskatningen. Men en god, bredere, skattereform kan trolig begrense svingningene.

I denne spalten 3. august kommenterte jeg forslaget fra enkelte samfunnsøkonomer om å innføre en køordning for feltutbygging. Jeg mente det var et dårlig forslag, dels fordi det er mange selvregulerende mekanismer som kan ta brodden av pressvirkningene, dels fordi kø vil være lite treffsikkert på grunn av lange ledetider, og dels fordi krisen i Europa gjør at et høyt aktivitetsnivå kan komme godt med.

Økt skatt

Nå fremmer SVs næringspolitiske talsmann Alf Holmelid et forslag om å øke oljebeskatningen (Aftenposten i går). Det er dårlig av de samme grunnene som for at en køordning er dårlig, og enda noen flere.

Syklisk næring

Holmelid argumenterer som om høy oljepris og høyt investeringsnivå er noe som vil vare for alltid. Det er helt utenkelig. Flere helt nye studier har vist at forventet globalt tilbud av olje og gass i årene fremover vil vokse mye sterkere enn forventet, nettopp fordi høye priser har ført til store investeringer og teknologiske gjennombrudd. Mens f. eks. IMF i fjor la frem et scenario med jevn vekst i oljeprisen til 1000 dollar fatet i 2030, er tonen en helt annen i år, og mange analytikere frykter nå et solid prisfall.

Slik forandrer virkeligheten seg, og enda viktigere: Slik forandrer vår oppfatning av virkeligheten seg, noen ganger med hurtigtogsfart.

Egentlig har vi forlengst lært dette av historien: Olje- og gassvirksomheten er uhyre syklisk, men det er nærmest umulig å forutsi når syklusene skifter og hvor store utslagene blir.

På den annen side er politiske beslutnings- og gjennomføringsprosesser svært langsomme. Risikoen for at tiltak som foreslås i dag for å bremse et høyt aktivitetsnivå først blir gjennomført når nedturen er i full gang er meget stor.

En generell skatteskjerpelse vil selvsagt redusere aktiviteten, men både i gode og dårlige tider. Det kan hende at SV gjerne vil det, men det bør de bli stående alene om.

Stabile rammebetingelser

Så kan man mene at man skal variere skattenivået som et aktivitetsregulerende virkemiddel. Da begynner man å nærme seg mer fornuftige tanker, men pånytt støter man borti problemet med beslutningsprosesser, ledetider og de finansielle konjunkturene.

Det er allerede slik at syklusene i oljevirksomheten er ute av fase med de finansielle konjunkturene, akkurat som nå med et svakt Europa. Hadde de vært fullstendig i motfase, hadde det bare vært fint, men dessverre kan vi ikke være sikre på det heller.

Politiske beslutninger om når man eventuelt skulle skru opp og ned skattene vil derfor bli veldig kompliserte og ta enda lenger tid. Dessuten vet vi at det er tyngre å få beslutninger om reduserte enn økte skatter. En slik politikk ville derfor innføre enda et nytt lag av uforutsigbare svingninger.

Oljevirksomheten og dens leverandører må leve med uforutsigbarheten i markedet, men dette gjør det bare enda viktigere at de i de minste har stabile politiske rammebetingelser. Mange har pekt på viktigheten av stabilitet som en del av den uskrevne ”grunnavtalen” mellom den norske staten og industrien, og at det gjør det mulig for oss å holde et generelt høyt skattenivå, også gjennom de markedsmessige syklusene.

Enda mindre treffsikkert

Politisk bestemte variasjoner i skatt vil dessuten være enda mindre treffsikkert enn f. eks. en køordning. Ved en køordning kan man i det minste holde unna tidskritiske prosjekter, som økt utvinning og senfaseproduksjon. Skatteendringer vil ramme alt som ikke er pågående prosjekter like sterkt.

Heller ikke kan man holde unna leting, som bare får virkning for feltinvestering mange år senere. Risikoen blir derfor høy for at en skatteøkning vil slå ut i færre nye prosjekter på et senere tidspunkt da vi virkelig vil trenge dem.

Aktivitet og sikkerhet

Blant alle bekymringene omkring virkningene av et høyt aktivitetsnivå er det bare en som gjør meg bekymret, og det er uttalelsen fra Leif Sande, lederen for fagforbundet Industri Energi, om at det fører til høyt arbeidspress, mer bruk av overtid, og mer rekruttering av utlendinger som ikke forstår norsk, og at dette kan gå ut over sikkerheten.

Rekrutteringsdelen kan være mer alvorlig enn bare språkproblemet, fordi det tar tid å lære opp folk og integrere dem i selskapets egen kultur og kunnskapsbase.

Sandes advarsel må derfor tas alvorlig, men dessverre ser jeg få brukbare virkemidler innenfor tidshorisonten for denne aktivitetstoppen, unntatt økt årvåkenhet hos selskapene, tilsynsmyndighetene, og fagbevegelsen selv, og varsomhet med gjennomføring av organisasjonsendringer o. l. Dessuten tror jeg fortsatt at vi vil se en viss selvregulering.

Kan svingningene dempes?

Problemet er imidlertid ikke at aktivitetsnivået er høyt i seg selv, men at det er såpass mye høyere enn vanlig og hva man kan vente i gjennomsnitt fremover. Også et svært lavt aktivitetsnivå kan være utfordrende for sikkerheten, fordi manges marginer da vil bli lave og presset for innsparing større.

Også av denne grunn hadde det derfor vært en fordel om vi kunne dempe svingningene. Det er lite å gjøre med de internasjonale markedsforholdene og våre egne ledetider, men vi kan undersøke om det er noe å gjøre med spesielle norske ordninger.

Det bringer oss tilbake til oljeskatt. Vi ønsker ikke hyppige og uforutsigbare endringer, men tiden er av en rekke grunner overmoden for å planlegge og gjennomføre en god skattereform som kan samle bred enighet og bli stående lenge, også gjennom flere sykluser.

Jeg har skrevet mange ganger i denne spalten om hvorfor dagens system er dårlig tilpasset den store variasjonsbredden i prosjekttyper på norsk sokkel, og dessuten dårlig tilpasset oljeprissvingninger. Hovedpoenget er at systemet ikke beskytter avkastning fra kunnskap, teknologi og organisasjon fra særskatt. Det blir derfor investert for lite i særlig krevende prosjekter (f eks økt utvinning), og under lave oljepriser, fordi den tapte kunnskapsrenten da ikke kan tas igjen fra et større overskudd etter skatt. Til gjengjeld tjener selskapene svært godt på enkle og store prosjekter under høye oljepriser.

For selskapene hører dette sammen. De planlegger langsiktig og skal leve gjennom svingningene. De gode fortjenestene i gode tider skal dekke de lave i dårlige tider. Skal vi gjøre noe med systemet, må vi se på begge ender, og fortsatt ha et system som virker automatisk og ikke er avhengig av uforutsigbare politiske beslutninger.

I forhold til svingningene er jeg nokså sikker på at det som vil virke best på sikt vil være å ”gjøre noe i bunnen”, dvs innføre en ny form for skjerming mot særskatt som gjør at flere samfunnsøkonomisk lønnsomme prosjekter blir igangsatt under lave priser. Mye av årsaken til at vi i gode tider får særlig høyt aktivitetsnivå er at funn blir liggende og prosjekter utsatt under lave priser, og så blir alt tatt frem og igangsatt samtidig når prisen stiger.

Teknisk er det enkelt å innføre en ny skjermingsordning i form av et fradrag pr produsert enhet, som vi har hatt før. Med litt kreativitet vil dette kunne differensieres etter objektive kriterier som kan reflektere prosjektenes vanskelighetsgrad, om ikke fullt ut.

Det er også mulig å trekke inn mer ”på toppen” forutsatt at det skjer som del av en samlet pakke som er så godt gjennomdiskutert og gjennomarbeidet at alle føler at den vil bli stående lenge. Det kan være mer krevende, siden økt særskatt er en meget dårlig idé, og vi må i tilfelle tenke mer i retning av noe som bare utløses når oljeprisen (målt i faste kroner) når uvanlig høye nivåer.

Det kan diskuteres om det er nødvendig å ta med denne delen, siden samlet verdiskaping vil øke også for staten gjennom bunnfradraget, og siden det er mer usikkert om økt skatt på toppen virkelig vil dempe aktiviteten, og i tilfelle hvilke deler. Men en slik balansering kan bli nødvendig av politiske grunner, og det vil ikke skade hvis det virkelig bare er ”superprofitt” som inndras og ordningen ikke har uheldige sidevirkninger.

Derfor er det viktigste å få økt aktiviteten i dårlige tider, slik at man får gjort mest mulig når det utvilsomt er makroøkonomisk behov for det, og unngår opphopning av prosjekter på toppene.

Noen vil sikkert finne det ironisk at jeg kommer trekkende med skattelettelse når det går så bra, men det reflekterer bare det paradoksale ved hele det sykliske markedet. Det vil uansett ta så lang tid å utforme et revidert skattesystem at vi kanskje bare har tiden og veien til neste aktivitetsbunn.

------------------------------------------------------------------

Hans Henrik Ramm er en uavhengig petroleumsstrategisk rådgiver som også utgir kommentartjenesten Behind The News med analyser av aktuelle temaer knyttet til olje/gass, økonomi, ny vekstteori og norsk politikk, se www.rammcom.com. Ta kontakt med btn@getmail.no for gratis prøveabonnement.