I dag tidlig sendte jeg følgende sms til Helge Lund: Balansert og logisk fornyelse.
Nå har konsernsjefen vist oss kortene sine; Statoil slik han vil ha det. Dersom fusjonen med Hydro ikke hadde skjedd, ville organisasjonsendringene i Statoil kommet for to år siden. Tiden har Lund brukt til å sammensmelte to kulturer. Utad fremstår selskapet som samlet og sterkt, men ikke ukontroversielt. Innad knirker det i enkelte kroker, men det skal ikke mer enn to mennesker til for å skape knirk. Lund har 30 000.
Den nye organisasjonsstrukturen og valget av toppledere fremstår som logisk og balansert. Det er et selskap som rigger seg for det 21. århundre og sterk internasjonal vekst. Lunds konsernledelse består av sju nordmenn (en med norsk og canadisk statsborgerskap), to briter og en amerikaner. Åtte i den nye konsernledelsen kommer fra Statoil, to fra Hydro. For alle praktiske formål arbeider de alle i Statoil. Som funksjon av tid blir det av mindre og mindre betydning hvor de kommer fra. Det avgjørende er at de er kvalifiserte, og det er de.
Mye av den klassiske organisasjonsstrukturen forsvinner. Den nye modellen reflekterer først og fremst balansen mellom Norge og verden, dernest mellom olje og gass. Statoil står overfor en kjempeutfordring på gassområdet; økonomisk, teknologisk og miljømessig.
Forretningsområdene Gass og Foredling og Markedsføring forsvinner til fordel for et nytt: Markedsføring, prosessering og fornybar energi. Valget av den Eldar Sætre, nåværende CFO, som konserndirektør for det nye forretningsområdet er både opplagt og spennende. Det viser først og fremst hans sterke stilling i Statoil. Sætre (bildet) har gjennom mange år lagt premissene for selskapets utvikling sammen med konsernsjefen. Sætre har stått nær mer enn en konsernsjef. Han nyter enorm respekt og tillit i selskapet.
Det samme gjelder Margareth Øvrum (bildet), som nå får ansvaret for teknologi, prosjekter og boring. Hun må riktignok oppgi posisjonen som leder for selskapets eneste forretningsområde med adresse Bergen, og flytte til Stavanger. Men hun blir sittende med en av selskapets tyngste porteføljer. Suksess i teknologi, boring og prosjektgjennomføring er avgjørende for fremtiden.
Sluggerne Peter Mellbye og Øystein Michelsen (bildet) overlever som ledere for henholdsvis det internasjonale og norsk sokkel.
Den internasjonale satsingen spisses ved at amerikaneren Bill Maloney blir sjef for et nytt forretningsområde for utvikling og produksjon i Nord-Amerika med base i Houston. Ved det kontoret ligger noen av Statoils største muligheter og problemer; oljesand og skifergass.
I det gamle Statoil delte en gang Maloney verden med briten Tim Dodson (bildet). De var letesjefer for henholdsvis det internasjonale og norsk sokkel. Nå tar Dodson det overordnede leteransvar for et nytt forretningsområde, med adresse Oslo. På en toppledersamling i det gamle Statoil for noen år siden snakket Maloney og Dodson om konsernets leteutfordringer.
"Vi har møtt mange hindringer og mye dårlig vær", sa Maloney.
"Og vi har faktisk gjort noen funn", sa Dodson.
Briten John Knight (bildet) er og blir den store tenker. Han rykker inn i konsernledelsen. Fra London skal han ha ansvaret for global strategi og forretningsutvikling.
Mannen med snusdåsen og kalkulatoren, som har gått et skritt bak Eldar Sætre i mange år, blir ny CFO. Det måtte gå slik med Torgrim Reitan. Det er et sikkert valg.
Men kvinneandelen da? Den er pinlig lav; Margareth Øvrum og Tove Stuhr Sjøblom (bildet) som overtar etter Helga Nes som sjef for konsernstabene. Hun blir den tredje kvinnen i denne jobben etter fusjonen. Hilde Margrethe Asheim var den første, men hun vendte tilbake til faderhuset og aluminiumsindustrien.
Det "nye" Statoil får fem konserndirektører i Stavanger, to i Oslo, en i London og en i Houston. Og Helge Lund får hele verden under sine føtter.
Den nye organisasjonen og personvalgene forteller først og fremst en historie om en ubestridt leder som tenker balansert og logisk om fremtiden.
Dette er godt levert, Helge. Du kan se verden i øynene på ONS i neste uke.