Innovasjon er i prinsippet det samme som økt produktivitet. Norge har gjennomgående hatt god produktivitetsvekst. Heri ligger det som mange kaller det norske paradoks. Mange forskere har pekt på at det like mye illustrerer svakhetene ved mange vanlige innovasjonsindekser. Når indeksene ikke klarer å gjenskape produktivitetsveksten i økonomien, må det være noe som mangler. Det virker nokså opplagt når Norge rangeres milevis under Sverige, under EU-gjennomsnittet, og på linje med Malta og Bulgaria.

Det kan ikke være riktig når Norge er hjemland for tre verdensledende næringsklynger: Petroleum, sjømat og shipping. Og ganske riktig viser det seg at det nettopp har å gjøre med hva slags innovasjon som skjer i disse næringene, og indeksenes manglende evne til å fange den opp.

Målinger av den type EU produserer bygger på en serie delindekser der landene sammenlignes ut fra FoU-utgifter, patenter, registrerte varemerker, registrerte design, tilgang på venturekapital, IKT-utgifter, andeler av antatt høyteknologiske varer i sysselsetting og eksport, nye produkter, utdanningsnivå osv. Felles for dem alle er at de trenger data. Men det viser seg at ulike former for innovasjon avslører seg i ulik grad gjennom tilgjengelige statistikker.

Noen typer er rett og slett mindre synlige og mindre målbare enn andre. Fra innovasjonslitteraturen kjenner vi til flere ulike dimensjoner som innovasjon kan deles inn etter, og som bl a skiller på synlighet, målbarhet og graden av relevans for ulike bransjer.

Denne dimensjonen sier noe om hvor i bedriften innovasjonen finner sted. Ett ytterpunkt er en typisk farmasøytisk bedrift som driver omfattende FoU-virksomhet i egne FoU-staber, der hver eneste utgift bokføres nettopp som FoU, og går rett inn i nasjonale FoU-statistikker. Ut av FoU-staben kommer kanskje en pille som så masseproduseres for hele verden. Omtrent all innovasjon skjer i stab der den blir registrert, nesten ingenting i linjen.

En typisk norsk leverandørbedrift til petroleumsvirksomheten driver først og fremst innovasjon når den jobber med et konkret prosjekt. Den utfordres av kunden (oljeselskapet) på å levere i henhold til bestemte funksjonelle behov. Nærmest alle norske olje- og gassprosjekter er "skreddersydde". Innovasjonen skjer i linjen, "on the job". Utgiftene belastes oftest prosjektet, og blir da antakelig bare unntaksvis bokført som FoU. Her spiller det også en rolle at det sjelden gir noen skattemessig nytte å definere utgifter som FoU. Slike bedrifter driver også med identifiserbar FoU i staber. Dette blir bokført, men samlet sett blir alt for lite av innovasjonen registrert.

Nettopp FoU-utgifter i bedrifter er blant de punkter Norge scorer lavt. Oljeindustrien har typisk lave formelle FoU-utgifter, men innoverer likevel enormt.

I denne dimensjonen skilles mellom innovasjon som bidrar til å forbedre produksjonsprosessen og innovasjon som bidrar til å forbedre produktet.

Prosessinnovasjon er vanskeligere å observere, blant annet fordi mye av den skaper det som kalles "stille kunnskap", dvs kunnskap som ligger i selve bedriftsmiljøet og ikke i særlig grad er nedtegnet eller patentert.

Verre er det at flere av delindeksene på EU-målingen bygger direkte på forhåndsdefinisjoner av hva som antas å være "høyteknologisk", og så måler man disses andeler av sysselsetting eller eksport. Olje, gass, fisk, aluminium etc. regnes som råvarer uten teknologisk innhold, mens medisinske produkter, IKT, biler, fly osv regnes som høyteknologiske produkter.

På disse delindeksene blir norske spesialiteter rett og slett definert vekk.

Næringer som har sin teknologityngde i prosess, men leverer temmelig ordinære sluttprodukter, slik som olje, gass, fisk og delvis shippingtjenester, selger ikke direkte i forbrukermarkedene, og har derfor begrenset nytte av varemerker og design.

Disse næringene eksponerer mindre av sin teknologi og kunnskap i selve produktet, i motsetning til medisinske og elektroniske produkter, biler, fly osv. som hvem som helst kan åpne og kikke inni. Selv typiske utstyrsleverandører eksponeres mindre fordi de ikke leverer til massemarkeder, men til få sluttkunder som bare unntaksvis har noen interesse i å kopiere kunnskapen.

Dette får betydning for bruken av patenter. Patenter er et tveegget sverd, fordi konkurrentene får innsyn i teknologien. Teknologi og "stille" kunnskap som ligger i prosessene er langt bedre skjermet mot innsyn og beskytter i stor grad seg selv. Også "våre" bedrifter bruker patenter, men avveiingen blir annerledes, og patentstatistikk vil undervurdere norsk innovasjon.

En hel klasse av indekser handler om design, varemerker, patenter og "nye" produkter. Leverandørindustrien får nok med seg sine "nye" produkter, men oljeselskapenes og fiskeeksportørenes sluttprodukter forandrer seg rimeligvis lite. I denne klassen kommer Norge langt nede - hovedsakelig fordi vi har så mye innovasjon i prosessene og selger og eksponerer så lite i massemarkedene.

Det er etter hvert blitt grundig dokumentert at svært mye innovasjon skjer mellom bedrifter. Dette er spesielt typisk for sterke næringsklynger der det foregår tett samarbeid langs næringskjeden, og der det er noen kjernebedrifter – i den norske petroleumsklyngen er det oljeselskapene – som opptrer som utfordrende sluttkunder. Disse kan f. eks. trekke på kompetanse fra sine verdensomspennende virksomheter og erfaringer. Innovasjonen skjer som synergi når oljeselskapets kjernekompetanse møter leverandørens. Resultatet blir økt ressursutnyttelse og billigere løsninger på norsk sokkel, og eksporterbar teknologi for leverandøren, men utgiftene bokføres som før på prosjektet hos en av partene, og selve innovasjonsprosessen blir nesten ikke synbar utenfra.

Nettverkskoblinger er kommet noe bedre frem i nyere utgaver av EU-indeksen, men foreløpig bare for små og mellomstore bedrifter. Her får Norge god score, men den skulle vært enda bedre.

Det er også stor forskjell på "fysisk" og "sosial" innovasjon, der det siste handler om menneskelige relasjoner, bedriftskultur, logistikk, organisasjon, ledelse, risikohåndtering, omdømme osv. Mye av denne innovasjonen er knapt målbar i det hele tatt. Lenge førte det til at man på indeksene undervurderte innovasjon i hele tjenestesektoren, men dette er nå blitt bedre.

"Sosial" innovasjon skjer nok i de fleste bedrifter, i større eller mindre grad, og det går neppe an å si generelt at vi er bedre på dette. Men det er sannsynlig at det har betydning at det i Norge finner sted mye "sosial" innovasjon i samspill mellom oljeselskaper, leverandører, fagforeninger, næringsorganisasjoner, forskningsinstitusjoner og myndigheter. Mye av dette kan man kalle "den norske modellen". Et aktuelt eksempel er trepartssamarbeidet og bransjesamarbeidet som fremmer bruken av "beste praksis" innenfor helse, sikkerhet og miljø, ikke minst innenfor boreteknologi. Gode HMS-prosedyrer er i høyeste grad produktivitetsfremmende. Her tror jeg det ligger betydelig ikke-målt innovasjon også i andre norske bransjer (men sikkert også i de andre nordiske landene).

Naturligvis er det også mange delindekser som ikke lider av disse svakhetene. På enkelte, slik som utdanning, scorer Norge bra, mens vi scorer dårlig på andre.

Det er imidlertid vanskelig å se at det er noen delindekser som favoriserer de norske hovednæringene. Som helhet vil derfor både EUs og de fleste andre slike indekser plassere Norge alt for langt nede. Det skyldes neppe vrangvilje, men at det er vanskeligere å fange opp innovasjonen der vi har våre sterke sider.

Som også mange andre har pekt på, skal vi hverken fortvile over lav score eller legge oss på latsiden. Selv om vi skulle tro at vi reelt sett er i toppsjiktet, er det ingen grunn til å unnlate å bruke indeksen til å finne og forbedre våre svake punkter.

Disse årvisse kalddusjene som bidrar til å kamuflere at Norge har flere verdensledende teknologiklynger tilsier imidlertid at ikke minst petroleumsindustrien må se seg om etter nye måter å dokumentere sin egen kompetanse.

------------------------------------------------------------------