Det er ikke så  vanskelig å forklare at Høyre og Frp sammen nå  scorer 50 prosent. Velgere som støtter industrivekstsamfunnet har ikke andre valg.

Standardteorien for hvorfor de rødgrønne, og særlig Ap, faller så sterkt på meningsmålingene er at de krangler for mye. Selvsagt er det en medvirkende årsak, men jeg har ingen tro på at de ville gjort det svært mye bedre om de hadde ført den samme politikken under unison enighet.

Det som særlig forundrer mange kommentatorer, er hvorfor det er Høyre som har tjent så voldsomt på de rødgrønnes problemer. Høyre har da ikke funnet opp så mye nytt krutt i det siste?

Det er unektelig sant.

Hvorfor ikke ”sentrum”?

Det interessante spørsmålet som de fleste mediekommentatorer omgår, er hvorfor velgere som er misfornøyd med kranglingen ikke løper til de såkalte sentrumspartiene eller til partiet Rødt.

Det ville de vel gjort hvis rødgrønn politikk var OK, og problemet bare var rødgrønn krangling?

Når Frp også stort sett holder stillingen, og de to partiene sammen får støtte fra rundt 50 prosent, er det vel sannsynlig at det er noe de to partiene står for, som mange velgere ikke lenger finner hos Arbeiderpartiet - selv om det måtte være gammelt krutt?

Industrivekstsamfunnet

Det er ikke noen heksekunst å se hva det må være. Det kanskje mest stabile trekk ved norsk politikk er at de tre store partiene Ap, Høyre og Frp i mange år har mobilisert rundt tre fjerdedeler av velgerne, med en svakt stigende kurve. Dette er partier som tradisjonelt har vært assosiert med industriell vekst og arbeidsplasser.

Felles for alle de andre er at de har markert seg som mer eller mindre ”grønne” og forklart at det å være grønn betyr at man må bremse veksten og utfordre industrisamfunnet. Det gjelder ganske særlig petroleumsvirksomheten, men også en rekke andre næringer.

Dette flertallet har aldri hatt særlig fine slagord å samle seg under, og de fleste synes det blir galt å fremstå i motsetning til det ”grønne”. Alle er jo enige i at man bør beskytte naturen og redde verden. Likevel vil tre av fire velgere ikke stemme på ”grønne” partier. De innser nok at svært mye av den ”grønne” politikken handler om symbolpolitikk uten særlig betydning for de miljøverdiene man virkelig vil beskytte, men med stor potensiell skadevirkning for det industrisamfunnet som man også vil beskytte.

Uansett merkelapper definerer dette en høyst virkelig politisk dimensjon, som i dag er minst like viktig som den klassiske høyre/venstre-dimensjonen.

Det interessante er at ”industrivekstsiden” også nå holder seg nokså konstant rundt 75% til tross for de store velgerbevegelsene. Det er fordelingen mellom Arbeiderpartiet og de to andre som har endret seg, og særlig fordelingen mellom Ap og Høyre.

Storkoalisjonen

Det overrasker ingen som kjenner disse to partiene fra innsiden. Før Frp ble en maktfaktor, ble Ap og Høyre av de andre foraktelig omtalt som ”storkoalisjonen” som kjørte gjennom mange beslutninger om industri, vannkraftutbygging, olje/gass, veiutbygging og mye annet som motkulturene oppfattet som vederstyggeligheter. Men jo mer ”storkoalisjonen” ble utskjelt, jo mer fant representanter for de to partiene hverandre i uoffisielle samtaler og drømte om den dagen de kunne regjere sammen.

Det er det mange som gjør fortsatt. Men det er enda flere innen det produktive arbeids- og næringslivet som ikke ser de store forskjellene mellom Ap slik det pleide å være og Høyre. For disse har det avgjørende gjerne vært hvilket av dem som har mest handlekraft til å få satt på plass diverse skap som småpartiene regelmessig vil ha andre steder.

Olje, gass og energi

De siste tiårene har frontlinjen langs industrivekstdimensjonen særlig gått innenfor olje, gass og energi. Bare i tilknytning til petroleumsvirksomheten jobber det rundt en kvart million mennesker (ca 200.000 som ifølge Statistisk Sentralbyrå er med på å produsere til norsk sokkel, og så kommer rundt 40.000 som produserer de samme produktene til eksport i tillegg).

Med familiemedlemmer blir dette temmelig mange velgere. Naturligvis stemmer ikke disse bare ut fra næringsinteressene, men både de og mange andre har en kunnskaps- og erfaringsbakgrunn som forteller dem noe om betingelsene for at velferdssamfunnet skal kunne bevares og videreutvikles.

Innenfor olje, gass, energi og storindustri er man såpass vant til statlig eierskap at man egentlig ikke har noen statsskrekk. Heller ikke har man særlig frykt for ”høyrekreftene”. Høyre/venstre-dimensjonen gjør derfor ikke så stort inntrykk - men industrivekstdimensjonen er viktig.

Ikke handlekraft

Disse velgerne ser nå at Ap ikke lenger har noe særlig handlekraft igjen i forhold til industrivekstsamfunnet. Det spisser seg i unnfallenheten i forhold til åpning av nye områder for petroleumsvirksomhet, men i tillegg kommer en rekke andre beslektede saker innenfor energi og industri.

Striden om ”monstermastene” har avdekket selvmotsigelsen i en viktig hjørnesten i den rødgrønne politikken - å unngå ”urenset” gasskraft for enhver pris.

Også ellers opplever man at fornuftig næringspolitikk taper for symbolpolitikk i det rødgrønne kompromissmakeriet. For eksempel utkjempes det nå en krig mellom skogbruket og regjeringen om skogreising og bruk av utenlandske treslag, og så er det dagsaktuelle temaer om skipsfart, private barnehager og mye annet.

John Fredriksen er langt fra representativ for norske velgere, men hans utflagginger og utblåsinger reflekterer likevel mye av den samme tretthet med hele det politiske klimaet i Norge.

Inne i alt dette ligger også at man føler at mye av det viktige (som forskning og utdanning) er blitt uviktig og at mye av det uviktige (som vindmøller og månelandinger) er blitt viktig under rødgrønt styre.

Ingen tror at Ap har meldt varig overgang til ”grønn” side, men det sendes nå ut sterke signaler om at fortsatt rødgrønn regjering er Aps førsteprioritet. For eksempel skriver Dagsavisen, fortsatt oppfattet som Aps hovedorgan, til stadighet at det er selvsagt at Ap aldri vil overkjøre SV i saken om Lofoten og Vesterålen. Selv de som ikke bryr seg så mye om denne saken i seg selv oppfatter hva dette betyr for Aps fremtidige posisjonering i sin alminnelighet.

Høyre frigjort

Inntil siste valg var tilhengerne av industrivekstsamfunnet like oppgitt over Høyre, som man på samme måte fryktet ville gi konsesjoner til KrF og Venstre i mange saker langs denne politiske aksen. Man så ikke den store forskjellen mellom en rødgrønn regjering og en ny ”Bondevik”-regjering. Kanskje hadde Ap da tross alt mest handlekraft.

Valget forandret dette fullstendig. Venstre forsvant, og dermed ble Høyre i praksis frigjort fra begge sine småpartier. Nå er både en ren Høyre-regjering og en koalisjon med Frp mer sannsynlige alternativer hvis de rødgrønne mister sitt flertall. Innenfor industrien er det ikke så stor begeistring for Frp, men heller ikke noen stor frykt, og man stoler absolutt på Frp i industrivekstsakene.

Og skulle ikke noe av dette gå, kan det hende Ap vil regjere i mindretall, og det er også helt i orden ut fra industriveksthensynene.

Futt i gammelt krutt

Så det er ikke noe stort mysterium at Høyre har så stor fremgang uten nytt krutt. Det som teller for velgerne som forlater Ap til fordel for Høyre er det gamle kruttet som de to partiene pleide å ha felles. Det er bare det at det ser ut som om det er blitt mer futt i Høyres gamle krutt og at Arbeiderpartiet ikke klarer å holde sitt krutt tørt under sin utflukt i det grønne.

Altså ikke noe mysterium. Det eneste mystiske er hvorfor alle de innsiktsfulle kommentatorene i media ikke forstår det. De tror vel det gjør vondt å si at så mange velgere syns det er blitt vel mye grønt.

------------------------------------------------------------------

Hans Henrik Ramm er en uavhengig petroleumsstrategisk rådgiver som også utgir kommentartjenesten Behind The News med analyser av aktuelle temaer knyttet til olje/gass, økonomi, ny vekstteori og norsk politikk, se www.rammcom.com. Ta kontakt med btn@getmail.no for gratis prøveabonnement.