Kraftlinjen gjennom Hardanger er en direkte konsekvens av en symbolpolitikk som SV har vært den fremste pådriver av. Nå må Ap betale for rødgrønn makt.

Det ville ha vært unødvendig å bygge kraftlinjen gjennom Hardanger dersom Norge hadde hatt et rasjonelt forhold til bruk av vår egen gass til energi. Til syvende og sist handler dette om å føre frem europeisk kullkraft gjennom norsk natur for å levere strøm til områder der vi kunne ha bygget gasskraftverk eller til offshoreanlegg som kan produsere sin egen gasskraft.

Hver gang vi velger kullkraft fremfor gasskraft fordobler vi CO2-utslippene.

Når så mange politikere, med SV i spissen, ikke har vært bekymret for det, er det fordi de har vært forblindet av sine egne gode ønsker om å "ta store utslippskutt hjemme" - derav motstanden mot gasskraft uten rådyre månelandinger og kravet om kostbar offshore elektrifisering.

Selvgodhet på klimaets bekostning

Det politiske målet om at to tredjedeler av Norges kuttforpliktelser frem til 2020 skal "tas hjemme" har en svært uklar begrunnelse - for det meste at vi "skal gå foran med et godt eksempel".

Det er ille nok at man ikke hadde noen peiling på hva det ville koste da det ble bestemt. Og det er ille nok at man har ignorert rådene fra de aller fleste økonomer om at nasjonalt segmentert politikk vil gjøre de globale klimamålene mye vanskeligere å nå.

Men det er verre at man samtidig har undertrykt at virkningen av å sette et nasjonalt utslippstak i stor utstrekning er at utslippene ute øker mer enn vi kutter hjemme.

Dermed blir denne politikken uttrykk for en norsk selvgodhet på klimaets bekostning.

Verden vil neppe la seg imponere så mye av hva Norge måtte gjøre uansett. Dessuten er en politikk som ser bort fra kostnadseffektivitet og bygger nasjonale murer i klimapolitikken ikke noe godt eksempel til å begynne med. Men hvis de landene vil skal belære oppdager at vi bare flytter større utslipp til utlandet vil de ikke høre på oss i det hele tatt.

Reaksjoner først når det skader oss selv

Dessverre er det også typisk norsk at vi ikke reagerer på hele den ulogiske symbolpolitikken før den slår tilbake og skader oss selv - nå med kraftlinjen gjennom Hardanger. Først nå kommer alle de velmenende folkene som har jublet for Norges mot som moralsk foregangsland frem og spør hvorfor det skal være nødvendig å bygge en stygg kraftlinje gjennom Hardanger.

Ap må betale for SV-politikk

Beslutningen om å bygge kraftlinjen har ført til et nytt ras i oppslutningen om Ap, særlig på Vestlandet.

På en måte er det synd på Ap. Det partiet gjør nå, er å fatte en beslutning som det mener er ansvarlig for å sikre energiforsyningen, etter at de beste alternativene er bortfalt som følge av grønn symbolpolitikk som Ap er blitt påtvunget gjennom regjeringssamarbeidet med SV.

Men jeg gråter ikke for Ap likevel. Ap ønsket seg dette samarbeidet for å få makt, og visste at det måtte betale for makten. Ap har vært med på alle de beslutningene som nå har bygget seg opp til en konsekvens som folk endelig legger merke til. Den politiske regningen for den grønne symbolfesten er kommet på bordet.

Derimot er det all grunn til å glede seg over SVs kattepine. Det er sjelden man får se så tydelig at man til slutt blir nødt til å være for noe når man har vært mot så mye annet - og at det som tvinger seg frem gjennom begivenhetenes logikk kan vise seg å være mye verre.

Kan vi ikke bare betale oss ut?

Jeg vet at SV og andre symbolpolitikere vil svare at det bare er for Ap å betale seg ut av uføret.

F. eks. går det sikkert an å grave ledningen ned. Om den da blir så vanskelig å reparere som det hevdes aner jeg ikke. Men jeg tipper at det alternativet også har sine egne konsekvenser. Ved siden av det estetiske fører vel kraftlinjen slik den er vedtatt til at mye skog må hugges, med store tap av lagret karbon, og at det går med mye energi og CO2-utslipp til produksjon, transport og installasjon. Sannsynligvis blir det enda mer hvis den skal graves ned.

Og så kan man jo gi blaffen i kostnadene og bygge månelandingsanlegg på hvert eneste nytt gasskraftverk. Men de krever også mye energi bare for driften, og enda mer når man regner med bygging og alt annet bakenforliggende. Når man regner med at gasskraftverket uten CCS-anlegg reduserer globale utslipp med 50% helt gratis, blir det nok i virkeligheten nærmest umulig å oppnå noen ekstra global gevinst med det energitapet og de kostnader vi nå snakker om.

Det er faktisk slik at grunnen til at ting er dyrere er at det går med mer ressurser, og bak all ressursbruk ligger det energi, hele veien gjennom næringskjeden.

Hver gang vi kaster bort penger, kaster vi også bort energi, og slipper ut mer CO2. Spørsmålet er bare hvor mye. Slikt tenker symbolpolitikere aldri på.

Men den viktigste grunnen til at Ap setter visse grenser for pengebruken er nok at partiet vet at vi har mer enn nok annet å bruke pengene på enn norsk selvgodhet. Det er ikke slik at vi bare kan øse av oljefondet. Hver eneste krone som brukes på symbolpolitikk i Norge må tas under handlingsregelen, og fortrenger sårt tiltrengt vedlikehold, helse, utdanning, forskning og så videre. Pengegaloppen er gått langt nok som det er.

Det er fælt å høre at selv folk fra næringslivet snakker om "mangel på politisk vilje" når de forlanger stadig mer subsidiering.

Hva med vind?

Og så vil selvsagt mange si at det bare er å bygge flere vindmøller. Jeg har ikke regnet på hvor mange flere vindmøller som trengs på Vestlandet for å dekke det kraftvolumet som trengs, men det er helt sikkert mange, og dyre, de også.

Men ett er sikkert: Vindmøller skaper ikke forsyningssikkerhet - som er et hovedpoeng med kraftlinjen. Når det ikke blåser, leverer vindkraften ingenting. Og selv om vi gjerne har inntrykk av at det alltid blåser på Vestlandet, har jeg ikke hørt at vindmøllene der leverer noe mer enn de drøyt 20% av installert kapasitet som er vanlig gjennomsnitt både i Norge og Europa.

Faktisk er det slik at vindkraft må kjøres sammen med regulerbar kraftproduksjon med minst like stor samlet installert kapasitet (egentlig mer, fordi også etterspørselen varierer og toppene kan komme når det er vindstille). Det betyr at det må være kraftlinjer fra området som skal bruke vindkraften til hovedsystemet med vannkraft og importert kraft, som på marginen oftest er kullkraft. Hvis kraftlinjen gjennom Hardanger trengs for å sikre forsyningen nå, vil den trengs like mye uansett hvor mange vindmøller som bygges.

CO2 kjenner ingen grenser i rom og tid

Alle vet at klimatrusselen - hvor stor eller liten den måtte være - er bestemt av hvor mye klimagasser det er i hele klodens atmosfære. Her kjenner CO2 ingen grenser.

Det man ofte ikke tenker på, er at den ikke bryr seg så mye om grenser før den blir sluppet ut heller. Noen "hjemmekutt" blir hjemme, som f eks virkelig energiøkonomisering ved bedre isolering av bygg osv., men når man snakker om energiforsyning, går vi inn i et område som er styrt av europeiske eller til og med globale markeder. Da kan "hjemmekutt" fort bli til større "borteutslipp".

Ikke bare det: Diskusjonen om biodrivstoff og bioenergi har vist at CO2 ofte heller ikke bryr seg om grenser i tid.

Et godt eksempel på CO2 som hverken bryr seg om grenser i rom eller grenser i tid er Biowood-prosjektet, som skal importere trevirke, produsere trepellets i Norge, og selge dem til kullkraftverk i Europa.

Det som da skjer er at det først blir kuttet trær i Liberia, USA og Canada, med utslipp av CO2 fordi mye av virket går tapt underveis. Så går det med energi med tilhørende CO2-utslipp under produksjonen i Norge, og endelig øker utslippene av CO2 ved kullkraftverkene i Europa fordi forbrenning av pellets kan skape 40-50% større utslipp enn forbrenning av kull (og bortimot tregangen i forhold til gass).

Det som gjør at man tror at dette er klimavennlig, er at man håper at det vil komme nye trær der man har hugget, og at de vil vokse fort nok til å ta igjen det tapte. Det vil helt sikkert ikke skje innenfor vanlige måldatoer som 2020 eller 2030, og det er også meget tvilsomt om det kan skje innen 2050. En ny amerikansk studie peker mer i retning av slutten av århundret, og ut fra en norsk studie blir det enda lenger frem. Og det er før diskusjonen om hvor mye mer farlig det er med tidlige utslipp enn sene.

Likevel har prosjektet fått støtte fra den norske stat. Jeg vet ikke om det er fordi man ser på dette som "hjemmekutt", men i så fall skal man være god akrobat for å få det til. Selv om man tenker seg å erstatte import med hogst i Norge, vil hjemmeregnestykket fortsatt bli negativt i mange år, og borteregnestykket bestandig.

Gass slår alt

De amerikanske studien viser også at gass slår ut all biologisk basert kraftproduksjon. Trærne vokser rett og slett ikke fort nok til å ta igjen gevinsten ved å bruke gass fremfor kull. Man kan bruke biomasse til mye annet, og nye treslag kan vokse raskere, men hovedsaken er at Europa bruker enormt mye kull, og strøm både i Norge og Europa vil på marginen for det meste være kull i store deler av dette århundret. Selvsagt kan man i perioder med norsk kraftoverskudd hevde at elektronene er kortreiste fra vannkraftanleggene, men det er bare en omgåelse. De kunne også reist den andre veien.

Dette vil ikke endre seg selv med enda mer utbygging av vindmøller i hele Europa, fordi de bare kan dekke behovet i deler av tiden og til sammen ikke noen stor andel av den samlede etterspørsel, før man har helt ny teknologi for lagring av strøm. Skal Europa redusere sitt forbruk av kullkraft, må man øke forbruket av gasskraft eller atomkraft.

Det er liten grunn for Norge til å bli en stor støttespiller for atomkraft, og oppskaleringspotensialet er nok begrenset uansett. Det er bare gasskraft som har tilstrekkelig styrke til å gjøre innhogg i kullkraften innenfor en periode som det i dag gir mening å planlegge for. Den store gevinsten på 50% kommer av seg selv, uten CCS. Det er uten mening å si nei til den, særlig hvis vi vil sette et godt eksempel for andre.

Da må symbolpolitikken og det særskilte taket på norske utslipp avskaffes, og eventuelle ambisjoner om "hjemmekutt" begrenses til det som man kan holde rimelig orden på innenfor rom, tid og økonomi. Sannsynligvis er det ikke mer enn det man kan oppnå gjennom kvotesystemet og enkelte andre kostnadseffektive programmer uansett.

Om vi kan komme lenger ned enn til 50% ved å få frem kostnadseffektiv CCS-teknologi (og da helst biologisk CCS ved opptak i skog), er det fint, men ingen grunn til å gi slipp på førstepremien.

Som blant annet er å unngå kullkraft i Hardanger.

------------------------------------------------------------------

Hans Henrik Ramm er en uavhengig petroleumsstrategisk rådgiver som også utgir kommentartjenesten Behind The News med analyser av aktuelle temaer knyttet til olje/gass, økonomi, ny vekstteori og norsk politikk, se www.rammcom.com. Ta kontakt med btn@getmail.no for gratis prøveabonnement.