Helge Lunds tvil om Statoil bør fortsette med fornybar energi bunner i viktige realiteter og kaster lys over flere sider ved den offisielle politikken.

Som man kunne vente, ble Lunds modige og åpenhjertige uttalelser møtt med en styrtsjø av kritikk om at Statoil ikke er lydhør for politiske ønsker og velger å vende ryggen til fremtiden. Det er en kraftig nedvurdering av både Lund og Statoil. Jeg er for min del ikke i tvil om at det bak uttalelsene ligger brede og grundige strategiske overveielser som hele selskapsledelsen og styret har deltatt i.

Lydhørhet

Selvsagt er Statoil meget lydhørt for politiske ønsker, men det er ikke dermed sagt at Statoil - eller noe annet selskap - har noen plikt til å slutte seg til nøyaktig den politikken som til enhver tid føres. Ekte samfunnsansvar er å identifisere de brede, overordnede forhåpninger i eget og verdens folk. Det er slett ikke gitt at politiske flertall alltid velger de smarteste virkemidlene får å oppfylle disse forventningene, og enda mindre sikkert at de mest høyrøstene pressgruppene eller tabloide mediaoppfatninger viser den beste veien.

Å finne gode sammenhenger mellom de brede målene og de beste virkemidlene er i dag uhyre krevende, og forutsetter en debatt der også de profesjonelle fagmiljøene deltar. Ikke minst krever det at forretningsmessige selskaper får bruke sin egen kreativitet til å utvikle de produktene som de selv tror menneskene og markedene i fremtiden vil verdsette. Bare da vil de beste vinne.

Statoil har selvsagt oppfattet at politikerne ønsker bidrag til å løse verdens klimautfordring, men også at denne må løses samtidig med at vi møter verdens voksende energibehov - slik også statsministeren understreket på ONS denne uken. Det er mer enn arrogant å snakke om at dette handler om en slags beruselse eller avhengighet. Det handler om velferd, fattigdomsbekjempelse og matproduksjon, og for mange rett og slett om å overleve.

Det er dette samfunnsansvaret Statoil som ett av verdens største olje- og energiselskaper må forholde seg til, ut fra egne verdier og egen overbevisning. Dersom Statoil mener at det møter sitt ansvar best på andre måter enn det som i øyeblikket er offisiell politikk eller populære ønsker, er det Statoils plikt å si fra om det, og også å velge sine egne strategier.

Og det hadde ikke vært så dumt om også politikerne lyttet litt.

Fossilløs verden en utopi

Et av Lunds viktigste budskap er at en verden uten bruk av fossil energi er en utopi, og at fossil energi vil være her i overskuelig fremtid. Det er altså mer enn bare noen tiår som det ofte snakkes om - det er så lenge det har noen mening å planlegge.

Årsaken til det er at alle kjente alternativer løper inn i oppskaleringsproblemer som bygger på temmelig fundamentale forhold som ikke lar seg løse med penger eller "politisk vilje", og selv realistiske utsikter til ny teknologi vil ikke klare mer enn å flytte litt på grensene. Oppskalering av biologisk energi handler enten om å fortrenge skog eller hugge skogen raskere, og i begge tilfelle møter man balansepunkter der vinningen går opp i spinningen, i mange tilfelle verre enn det over meget lang tid. Leveranser av elektrisk energi fra vind og sol vil fortsatt svinge fra null til topp og krever derfor et minst like stort fossilt basert produksjonssystem.

Mange av disse teknologiene har et visst rom for vekst, men det må skje med vett og forstand for ikke å bli motproduktivt. Det kan også tenkes andre teknologier som er mindre arealkrevende og/eller mer stabile. Vannkraft er jo opplagt, men det er noe verden ikke har overflod av. Kjernekraft er også opplagt, men jeg tror ikke selv kjernekraftentusiaster ser for seg noen svært sterk global oppskalering.

Olje og gass, eller kull?

Legg så til at alle stater - selv Norge - arbeider innenfor begrensede finansielle rammer, og at oppskalering av subsidier vil begrense seg selv. Da må man møte den virkelighet at det ikke er spørsmål om verden vil fortsette å bruke store kvantum med fossile ressurser, men hvilke og hvordan.

Uten sterk innsats av forstandig klimapolitikk vil en voksende del av det fossile være kull, fordi kull er billig og lett tilgjengelig. I overskuelig fremtid vil spørsmålet være i hvor stor grad olje og gass kan holde stand mot kullene, og i beste fall spise seg inn kullenes markedsandeler. Både olje og gass er langt mer klimavennlig enn kull. Det kan ikke gjentas ofte nok at vi fjerner 50% av utslippene hver gang vi erstatter kull med gass.

Hvordan handler ikke minst om fangst og lagring - såkalt CCS. Det kan også bli et godt klimatiltak. I prinsippet vil CCS gjøre det ubetenkelig å bruke både kull og gass.

Noen tenker seg at CCS vil oppheve gassens klimamessige konkurransefortrinn, blant annet fordi CCS er billigere for kull enn for gass. Men CCS har også sine skalaproblemer, først og fremst på grunn av enorme transportbehov, selv om man får ned kostnadene for selve fangsten.

En viktig grunn til at CCS er billigere for kull regnet pr. innspart utslippsenhet er at det dobbelt så mye CO2 som skal fjernes. Men det betyr samtidig at det er dobbelt så mye som skal transporteres. Da kan gass stå sterkere likevel.

Gitt at det kan bli vanskelig å oppskalere CCS, og at olje og gass også har andre miljømessige fordeler, må målet fortsatt være å erstatte så mye kull som mulig med olje og gass, og det vil alene være en enorm utfordring i overskuelig fremtid.

Biologisk CCS

Så må vi huske at selv om man måtte forutsette at alternativene til fossil energi "bare" er dyrere, og selv om man har som mål å nullstille all tilførsel av CO2 til atmosfæren, er det ikke nødvendig selv under evighetens synsvinkel å avskaffe all bruk av fossil energi. Jordens biosfære resirkulerer allerede store mengder karbon, faktisk ikke så langt unna nok til å ta seg av alle utslipp fra olje og gass. Gjør man seg et tankeeksperiment der man stanser avskogingen og lar fornybare eller atomkraft erstatte alt kull, kan vi likevel med god samvittighet fortsette med olje og gass, selv uten CCS, i hvert fall med en bevisst politikk for påskoging i tillegg. Like mye som avskoging er en klimatrussel, er påskoging en stor løsningsmulighet.

Uansett er det man kan kalle biologisk CCS et meget anvendelig og kostnadseffektivt tiltak, allerede med velkjent teknologi. Så lenge skogen vokser klarer det seg faktisk med "CC", men når det ikke lenger blir mulig, vil det være mye enklere og billigere å legge til en "S" enn etter industriell "CC".

Ingen rygg til fremtiden

Jeg nevner dette nå mest for å vise at det finnes mange scenarier som kan gjøre en voksende olje- og gassproduksjon fullstendig forenlig med selv en sterk klimapolitikk, til og mer enda lenger enn "overskuelig fremtid", om man ønsker.

Det er ikke sikkert at det blir slik. Det kan hende at fornybar energi kan få en meget sterkere plass, og at selv olje og gass kan bli utkonkurrert på lang sikt.

Poenget er at det ikke på noen måte er gitt at Statoil vender ryggen mot fremtiden dersom selskapet velger å spisse seg helt inn mot olje og gass. Og uansett vil fremtiden for olje og gass være så lang at Statoil har oseaner av tid til å velge seg de teknologier det ønsker når det ønsker dem.

Verden trenger mulighetene

Personlig mener jeg at verdens samlede energi- og klimautfordring vil løses best med en kombinasjon av mer effektiv energibruk, fornybar energi i moderat omfang, overgang fra kull til olje og særlig gass, litt mer kjernekraft, litt industriell CCS, mye biologisk CCS, og på lang sikt muligheter som vi i dag ikke en gang aner.

Faktisk er jeg temmelig overbevist om at det nettopp er et mangfold av teknologier og ressurser som vil vise seg mest bærekraftig og kostnadseffektivt, og egentlig tror jeg ikke så mange vettuge folk vil være uenig i det.

Det er selvsagt usikkerhet om hvor mye det vil og bør bli av hvert av elementene. Man kan forsøke å mene seg bort fra usikkerheten, men det er mye lurere å la alle teknologiene og energikildene konkurrere om å bli best.

Norge kan synes det er morsomt å rykke frem langs alle fronter, men hvis vi tenker globalt, må vi innse at verden er mest tjent med at alle land og alle storkonserner satser der de har sin kompetanse og der de ser mulighetene.

Det blir riktig for klimadelen, og det blir helt opplagt når vi legger til velferds- og energiutfordringen. For hva kan vel bli bedre enn at vi kan fortsette å bruke den beste og billigste energien hvis det viser seg at den også er klimaeffektiv? Vi må i hvert fall ikke velge bort den muligheten.

Kjernekompetanse

Her står begrepet kjernekompetanse sentralt. Erfaringer fra ikke minst de store oljeselskapenes tilpasning de siste 30 årene har bekreftet at den beste strategien for en kunnskapsbasert bedrift er å spisse sin kjernekompetanse. Det er derfor oljeselskapene har overlatt så mye av teknologiutviklingen for selve offshore-konstruksjonene til leverandørindustrien, som derved har fått muligheten til å spisse sin kjernekompetanse. Det har gitt enormt stor innovasjon og store gevinster.

Det er når en bedrift konkurrerer med seg selv om å bli stadig bedre på det den allerede kan at man vinner globale lederposisjoner, og kan selge fremragende produkter over hele verden.

Det er ingen god idé å reversere denne utviklingen ved å legge til nye forretningsområder som står fjernt fra kjernekompetansen. Det fører til oppsplittet ledelsesfokus, utvannet kompetanse på alle områdene, og destruktiv intern konkurranse om bedriftens ressurser. Det medfører også at ledelsen får dårligere muligheter til å følge opp alle de forskjellige delene, og det kan også i verste fall gå ut over sikkerhet.

Det siste eiere av fremragende bedrifter bør gjøre, er å pålegge dem å utvanne kjernekompetansen.

Kjernekompetansen kan utvikles

Statoil har 99,5% av sin virksomhet innenfor olje og gass. Det er derfor hevet over enhver tvil at det er her Statoil har sin kjernekompetanse.

Det er ikke dermed sagt at ikke kjernekompetansen kan utvikles og utvides. Jeg har alltid hørt til dem som mener at oljeselskapene meget vel kan utvikle seg til bredere energiselskaper. Det var derfor ikke noe galt i at Regjeringen fikk utvidet Statoils formålsparagraf til å omfatte annen energi. Man skal imidlertid merke seg at den ikke spesielt nevner fornybar energi, og at en formålsparagraf bare definerer hva bedriften kan engasjere seg i hvis den finner det formålstjenlig.

Forutsetningen er imidlertid at det faktisk er kjernekompetansen som utvikles, dvs at de nye, tilgrensende prosjektene virkelig ikke splitter den opp eller utvanner den, og at både gamle og nye deler gir kunnskapsmessige impulser til hverandre.

Det er ikke gitt at fornybar energi uten videre bør legges til Statoils kjernekompetanse. Noen typer er opplagt langt unna. Havvind - eller Hywind for å bruke Statoils varemerke - kan synes å ligge nærmest, men jeg er ikke helt overbevist. Det kommer litt an på om det er selve strømproduksjonen eller bærestrukturene som trenger og har muligheter for innovasjon.

Selv om det kan være mye å hente for bærestrukturene, er det heller ikke opplagt at de passer til Statoils kjernekompetanse, kanskje heller til leverandørenes. Det ligger nok muligheter i at Statoil er en erfaren offshore integrator, og kan skape nye verdier ved å mobilisere sine faste leverandørforbindelser, men i og for seg kan også andre gjøre det.

Heldigvis er det ikke opp til meg å avgjøre det. Det er bare Statoil selv som kan vurdere om det ene eller andre nye prosjektet passer inn i kjernekompetansen.

Statsråden bommer

Her bommer olje- og energiminister Terje Riis-Johansen fullstendig, når han sier at Staten har behov for Statoils kompetanse og ressurser for å oppfylle Statens mål. Man kan være enig eller uenig i målene om å utvikle mange slags fornybare i Norge, men vi ga opp Statoils rolle som instrument for Staten allerede ved Statoil-reformen på 80-tallet, og med ugjenkallelig virkning da vi delprivatiserte selskapet.

Uansett eierskap og formålsparagraf må spørsmålet også for Staten være om bestemte prosjekter er tjenlige for Statoils utvikling, og det må avgjøres av selskapets administrasjon og styrende organer der også mindretallsaksjonærer og ansatte er med.

Heldigvis har ikke statsråden sagt direkte at han vil tvinge Statoil, slik enkelte andre rødgrønne har gjort, men han kommer farlig nær.

Statoil har ikke gitt opp fornybare

Det hindrer altså ikke at Statoil selv kan velge å videreføre hele eller deler av fornybarsatsingen. Lund sier at Statoil slett ikke har gitt opp fornybare, men han forlanger at de skal være lønnsomme på rimelig sikt.

En nødvendig forutsetning for lønnsomhet er at de aktuelle prosjektene virkelig fremmer og ikke svekker kjernekompetansen.

Kan fornybare "gjøres" lønnsomme?

Noen andre politikere og kommentatorer med litt bedre vett har innsett at Staten hverken kan eller bør tvinge Statoil, men lagt til at hvis Staten ønsker at forretningsmessige selskaper skal satse på fornybar energi, må de "gjøre" fornybare lønnsomme.

Noen tror til og med at Lunds uttalelser skal tolkes som press for å få større subsidier til vindmøller (selvsagt alltid med vakrere ord).

Den første feilslutningen er å tro at det bare er å lokke et selskap som Statoil med mer subsidier. Da glemmer man at regnskapsmessig lønnsomhet for enkeltprosjektet også bare er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig forutsetning. Forholdet til kjernekompetansen er viktigere for selskapets samlede utvikling.

Men selv om vi forutsetter at Statoil kommer til at f eks Hywind er tjenlig for styrket kjernekompetanse, tror jeg det likevel ikke være nok bare å hive på med subsidier, fordi Lunds uttalelser tyder på at Statoil tenker meget lengre og bedre.

Ingen politiker kan "gjøre" noe som helst lønnsomt. De kan høyden kamuflere mangelen på lønnsomhet ved å drukne underskuddet i subsidier, slik at det blir bedriftsøkonomisk lønnsomt så lenge subsidiene varer.

Lund pekte nettopp på at de fleste fornybare er tungt avhengig av subsidier, i en sammenheng der han også påpekte at de er tilsvarende tungt avhengig av kostnadsreduksjon for å bli reelt lønnsomme.

Her var det han reiste spørsmålet om Statoil virkelig har den kompetansen som trengs for å oppnå dette, eller om kanskje andre kan gjøre det bedre.

Det er et meget alvorlig spørsmål. Jeg tror Lund er helt oppmerksom på at man aldri kan stole på at subsidier vil fortsette å komme, særlig ikke når det også foreligger politiske mål om sterk oppskalering av volumene. Da vil evnen til å videreføre subsidiene møte veggen, slik det har skjedd i mange andre land. Og uansett hvor mye politikerne måtte nekte for det og love å fortsette, kan ingen ansvarlig bedriftsleder stole på det. Lund påpekte nettopp at man må ha perspektiver på 20-30-40 år.

Poenget er at man ved å gå inn i subsidierte teknologier påtar seg en stor fallhøyde dersom subsidiene faller bort, og kostnadsreduksjonene ikke er kommet. Man gjør seg da svært avhengig av nettopp å ha den rette kompetansen og av at den virker.

Dette er helt forskjellig fra olje- og gass-virksomhet. Her er ingen prosjekter avhengige av subsidier. Den teknologien som trengs for å sikre virkelig lønnsomhet er allerede på plass når man vedtar prosjektet. Resten er oppside.

Etablere betingelser for lønnsomhet

Dette er et punkt fornybar-ivrige politikere må merke seg. Subsidiestrategien vil bli enda dyrere enn forventet fordi bedriftene må beregne seg en risikopremie. Dessuten risikerer man å trekke til seg produsenter som går etter subsidiene uten å ha den nødvendige kompetansen.

Målet kan ikke være å "gjøre" fornybare lønnsomme, men å etablere riktige betingelser for hvilke som faktisk er eller kan bli samfunnsmessig lønnsomme. Lund pekte på at den beste politikken for å få frem fornybare (og andre gode) løsninger er å få satt en gjennomgående pris på karbon.

Den velkjente fordelen ved det er at det er mest kostnadseffektivt, siden prisen setter en øvre grense for kostnadene, og alle vil fortsette å presse kostnadene selv etter at de første overskuddene er oppnådd. Med subsidier vil det bli mindre attraktivt, siden de vil falle først bort for de mest lønnsomme løsningene, og gevinsten forsvinner.

Den andre store fordelen er at uniform prising er teknologinøytralt. Den beste vinner, og politikerne slipper å gjette.

Nå ser vi også en tredje stor fordel: En fast karbonpris som minst er forankret i et europeisk marked er også langt mer forutsigbar. Mens selektive subsidier kan forandres like selektivt og overraskende, fra land til land, vil politiske beslutninger om endringer i en generell avgift eller et kvotehandelsystem virke likt for alle og mer sannsynlig bare føre til mindre, jevnt fordelte endringer i karbonprisen.

Summen av dette er at en uniform karbonpris vil gi et selskap som Statoil mulighet til å bestemme selv hva det vil satse på, og når, mens en selektiv subsidiepolitikk bare gir anledning til å velge fra en politisk bestemt meny som kan bli raskt forandret.

Da er feltet helt åpent for ny innovasjon, enten det er fornybare eller andre teknologier som sparer utslipp. Og om man velger teknologier som ikke sparer utslipp, vil klimaet ikke tape på det, fordi man må kjøpe kvoter som andre ikke kan bruke.

Hvilke utopier vil vi søke etter?

Jeg ser at noen blåser av prinsippet om uniform karbonpris fordi det er usikkert om det europeiske markedet vil fortsette, og enda mer usikkert når man får et bredere marked.

Uenighet oppstår veldig ofte nettopp fordi man legger til grunn ulike forutsetninger om hva som vil skje og hva som er mulig.

Samtidig er alle enige om at ting bare blir mulige hvis man er villig til å gå sterkt inn for dem.

Spørsmålet blir derfor hvilken "utopi" man skal søke etter og jobbe for. Hvorfor skal vi tro at det er lettere å få til den dyreste?

La Statoil bestemme selv

Uansett må Statoil få bestemme selv hvordan selskapet skal plassere seg i dette terrenget. Alternativet med å rendyrke Statoil som et olje- og gass-selskap er det sikreste og tryggeste, og vil ikke på noen måte bety at man snur ryggen til fremtiden. Tvert imot er det enorme fremtidsmuligheter i alle de nye teknologifrontene på dypt vann, i Arktis, og i ukonvensjonell olje og gass. Gass er det mektigste klimavirkemiddelet vi råder over i dag, så Statoil kan være grønt nok også uten fornybare.

På en måte er det nok riktig at Lund har utfordret politikerne på rammebetingelsene, men utfordringen går dypere og bredere enn det sedvanlige kravet om å bruke mer penger.

Så er jo Statkraft der…

Gode eiere vil aldri tvinge en stor og veletablert kunnskapsbedrift inn i noe den selv mener vil destruere verdier. Jeg tror ikke den norske Staten vil finne på det heller. Virkeligheten vil ikke endre seg ved å skifte ut styret og konsernsjefen. Det beste Regjeringen kan gjøre er å roe seg ned og stole på Lund når han sier at han vil finne veiene til andre typer energi hvis og når det passer med kompetansen og betingelsene for langsiktig trygg lønnsomhet.

Hvis staten absolutt vil investere mer av våre penger i fornybar energi (som altså slett ikke er nødvendig for å møte noen av utfordringene), bør den i det minste gjøre det i et selskap som ønsker det og ser seg tjent med det. Hvis Statoil vil, er det greit, men Staten har også et Statkraft som dirrer av entusiasme for å utvide sin fornybarsatsing.

Jeg skjønner godt at Regjeringen ikke uten videre vil la Statkraft bruke hele sitt overskudd på risikabel fornybarsatsing så lenge Statkraft har en så dominerende stilling i vannkraftsektoren i Norge, med grunnrente og mange muligheter for å overvelte kostnader, og uten kritiske private eiere. Men hvis Staten virkelig vil, er det mye lurere å ta de nødvendige grepene som skal til for at Statkraft kan få utløsning for sin handlelyst, enn å tvinge Statoil. Hva slags grep det skulle være får bli en annen historie.

------------------------------------------------------------------

Hans Henrik Ramm er en uavhengig petroleumsstrategisk rådgiver som også utgir kommentartjenesten Behind The News med analyser av aktuelle temaer knyttet til olje/gass, økonomi, ny vekstteori og norsk politikk, se www.rammcom.com. Ta kontakt med btn@getmail.no for gratis prøveabonnement.