Han er banksjefens sønn fra Kristiansand som har hatt sentrale stillinger i Saga, Statoil, ABB og Aker og som mener at ingen ennå har skrevet noe i nærheten av den korrekte versjonen av norsk oljehistorie. Møt Jan Martin Wennesland (72).
Det første man bemerker ved Wennesland er de milde blå øynene og hans rolige vesen. Han forsterker inntrykket ved å fortelle om sine jakthistorier. Bare en gang har han skutt et dyr, og det likte han ikke. Han foretrekker rypejakt, mer for å lufte sin fjerde fuglehund enn å nedlegge ryper. Man skal ikke la seg lure av førsteinntrykket. Denne blide sørlendingen er blant dem som har innehatt flest toppstillinger i ulike selskaper i norsk oljevirksomhet.
Fra anleggsslusk til Master
Jans far var en legendarisk banksjef med 50 års fartstid i Kristiansand Sparebank. Oldefaren grunnla avisen Agderposten og var en god venn av Bjørnstjerne Bjørnson og onkel Reidar var utdannet lege og hippievenn i San Francisco. Unge Jan vokste opp blant byens borgerskap, men viktigere enn sosial bakgrunn var noen generasjoners tilstedeværelse i Kristiansand.
Jaktinteressen arvet han etter faren som ble beæret med et helt kapittel i en stor jaktbok, og som hadde en stor kontaktflate oppover hele Setesdal. Selv har Jan Wennesland en gang skutt en bukk, i Spania, der han var æresgjest i en sammenheng. Det ble første og siste gang.
Banksjefens sønn fikk ellers ingenting gratis. Etter gymnas måtte han ha praksis for å komme inn på NTH i Trondheim, og dro som 18-åring på anleggsarbeid i Canada dit han jobbet seg om bord på en norsk båt.
- Det hadde jeg aldri tillatt mine barn i dag, sier han ettertenksomt.
Han begynte på NTH for å studere til bygningsingeniør. Etter et halvår ble han utnevnt til uansvarlig redaktør av studentmagasinet ”Under dusken”. Som sosietetsskribent ble han invitert gratis overalt, med det resultat at han strøk kapitalt i matematikk.
- Det var griseflaks, fordi dette ledet meg i en helt annen og mer spennende retning”, sier Wennesland med etterpåklokskapens klare briller.
Da søkte han Befalskolen for ingeniørvåpenet og dro til Gaza som sersjant i FN-styrkene. Hjem fra Gaza hadde han et ”mellomspill” i Gøteborg, der han ble utdannet ingeniør på ett år og deretter dro han til University of Colorado som immigrant med Grønt Kort og lovnader om ikke å bli innkalt til Vietnam-krigen fordi han allerede hadde jobbet for FN. Med seg på reisen hadde han sin unge kone, Jorunn, og han fullførte utdannelsen ved universitetet på rekordraske tre semestre. Etter en master i materialteknologi, mest på betong, var han klar for verden.
Raffinerieksperten
Det manglet ikke på tilbud, men Standard Oil of New Jersey (Exxon Mobil) tilbød det dobbelte av nærmeste konkurrent. Selskapet trengte folk i et nytt program for kostestimering og prosjektgjennomføring og allerede etter kort tid ble Wennesland i 1968 sendt til Milano for å arbeide med italienske Snamprogetti om etableringen av en smøreoljefabrikk i Bombay, India. Wennesland var utvilsomt sett på som sjefsemne, men følte at han manglet en MBA. Tilbake i USA studerte han i 2 ½ år på kveldsskole og fikk sin MBA. I 1973 ble han tilbudt en avdelingsleder stilling i London. Via venner ble han imidlertid kontaktet av den første sjefen for det nystartede norske oljeselskapet Saga Petroleum, Knut Endre Knutsen, som ønsket en person til å bygge opp selskapets petrokjemianlegg i Bamble. Wennesland hadde bak seg planlegging av 10-12 raffineriutbygginger for Standard Oil, og da han Lille Julaften 1973 fikk et uspesifisert og meget lukrativt jobbtilbud i Saga Petrokjemi, slo han til.
Petrokjemi og Statoil
Med en kostnadsramme på 1.2 milliarder kroner var petrokjemiutbyggingen i Bamble et gigantprosjekt og et stort personlig sprang for en 37-åring. I sitt internasjonale virke hadde Wennesland fått et stort nettverk også blant kontraktørene, og dette utnyttet han i den nye jobben. Her ble han også nær kjent med Statoil´s viseadministrerende direktør Henrik Aker-Hansen og teknisk direktør Kåre Frank, og disse tre utgjorde en petrokjemi komité som skulle se på den videre utviklingen. I fem år jobbet Wennesland med anlegget, som ble fullført på tid og kost. Knapt var arbeidet ferdig før nyheten kom om at Kåre Frank var død, og Statoilsjefen Arve Johnsen tilbød Wennesland hans jobb. I Stavanger tok Johnsen personlig imot ekteparet, og henvendte seg stort sett til Jorunn under hele oppholdet. Wennesland tok jobben som teknisk direktør og medlem av hovedledelsen og overtok i tillegg det halvferdige huset som Kåre Frank var i ferd med å bygge. Året var 1979.
Han beskriver de neste fem årene i Statoil som ”veldig tøffe”.
Gullfaks A.
- Dette var i tiden da vingeklippingen av Statoil ble offentlig debattert og Statoil arbeidet med å overta operatøransvaret fra Mobil på Statfjord A. Med Arve Johnsen som markert frontfigur sloss vi for hver tomme og spesielt sterk var den evige kampen mot Hydro. Norsk oljehistorie er på mange områder ganske annerledes enn den offisielle versjonen. Jeg minnes at Ager-Hansen engang sa at ”den egentlige oljehistorien kan vi ikke skrive før vi er døde!” Et eksempel: beslutningen om å kjøre gassen fra Statpipe til Kårstø synes å være tatt ut fra lange og solide utredninger. Sannheten er at vi ikke ønsket at Hydro skulle få gassen inn til Mongstad! Arve Johnsen sa at min hovedoppgave var ”å få 34/10 (Gullfaks), på lufta”. Da partnerne Hydro og Saga omsider ble enige med oss om utbyggingskonseptet, spanderte Arve som lovet en kransekake på meg. Han hadde meningers mot. Da Hydro ble tildelt Sølvblokken (senere Oseberg) nektet han å være med på middagen, og jeg måtte takke for maten, ler Wennesland.
Tiden i Saga
Når noen i dag mener at Gullfaks-prosjektet ble altfor dyrt, svarer Wennesland med at datidens enorme press på Statoil nødvendiggjorde å budsjettere fett. Som teknisk direktør og formann i styringskomiteen sier han at planen var å lage to plattformer, A og B, og at den tredje kom etter hans tid i selskapet. Det samme gjorde skandalen med oppgraderingen av Mongstad-anleggene. Med sin bakgrunn fra internasjonale raffineriutbygginger ville han ha frarådet Statoil dette prosjektet. Men da det var aktuelt, hadde han for lengst tatt jobb i Saga Petroleum for å lose gjennom enda et storprosjekt på norsk sokkel: Snorre.
Saga hadde det tungt den tiden og trengte en kapasitet som Wennesland for å overbevise omverden om at de kunne gjennomføre Snorre-utbyggingen. Hans høyre hånd fra petrokjemiutbyggingen og Gullfaks, Olav Lappegård, fulgte med videre til Saga og sammen med Bjørn Solheim utgjorde de en formidabel trio. Etter hvert som Snorre-utbyggingen skred frem kom partneren Esso stadig sterkere inn på den tekniske siden, og her traff Wennesland igjen mange tidligere kolleger. Som viseadministrerende direktør medvirket han i en lang rekke møter med potensielle kjøpere av Saga, både Hydro, British Gas og franske Elf var inne i bildet. Men det ble ingenting av. Snorre plattformen ble derimot fullført på tid og kost, en fabelaktig prestasjon fra en lite norsk oljeselskap på deres første forsøk.
Percy kaller
Arbeidslivet til Wennesland har gått i fem års perioder, og etter fem år i Saga fikk han tilbud fra ABB om å bli viseadministrerende direktør med ansvar for olje og gass i konsernet.
- Det var et for lukrativt tilbud, både økonomisk og utfordringsmessig, til at jeg kunne avslå. Daværende toppsjef Percy Barnevik ønsket å bygge opp en internasjonalt slagkraftig enhet innen olje og gass, i en tid da ABB hadde glimrende resultater. De fleste av hans nærmeste medarbeidere var imot, men Barnevik fikk gjennom sitt uansett motstand, sier Wennesland.
Nå var det ikke bare olje og gass som Wennesland og hans sjef i Norge, Kjell Almskog, fikk å stri med. Etter et oppkjøp hadde ABB arvet problemet ”Great Man Made River” i Libya, der problemene med å bygge en gigantisk rørledning hadde kommet til overflaten og på folkemunnet blitt omdøpt til ”Great Mad Man River” med klar henvisning til landets leder oberst Ghadafi. Hele prosjektet var enormt forsinket og Wennesland estimerer at han bruke 1/3 av sin arbeidstid med opprydning her. Omsider ble ABB tilkjent 100 millioner dollar i erstatning av en internasjonal domstol, men selskapet så aldri noe til de pengene.
Oljevirksomheten ABB gikk imidlertid vesentlig bedre og Wennesland arbeidet sterkt for at konsernet konsentrerte seg om flytende produksjon og subsea. ABB hadde kjøpt opp Vetco Gray og sammen ble de store leverandører av undervannsutstyr til Wenneslands tidligere arbeidsgiver Saga. I denne tiden var Kongsberg Offshore (nå FMC) hoffleverandører til Statoil og Kværner tilsvarende til Hydro. I 1990 fikk ABB sin første store EPC kontrakt og etter hvert kontrakter på løpende bånd, med Sagas Tordis til 800 millioner kroner som den største. I 1998 sto olje og gass for 65 % av omsetningen til hele ABB i Norge, og to år senere kjøpte ABB Umoes verft Haugesund. Da hadde imidlertid Wennesland for lengst funnet nye jaktmarker.
Aker og konsulent
I 1994 skilte Wennesland og Almskog lag. ABB hadde allerede kjøpt 40 % av Skeie gruppen i Kristiansand, og denne var omdøpt til Maritime Group. Her ble Wennesland påsatt som konsernsjef og alle inklusiv ham selv trodde at ABB skulle kjøpe seg videre opp. Slik ble det ikke og i 1996 kom Aker-gruppen, som da var overtatt av Røkke og Gjelsten, inn på eiersiden. Navnet ble omgjort til Aker Maritime og Wennesland fortsatte som styreformann og konserndirektør i det nye selskapet. Han var også formann i Teknologibedriftenes Landsforbund (TBL) i to år før han i 1999, som 62 åring, pensjonerte seg og startet sitt eget konsulentselskap.
- Jeg fikk en kjempegod deal med Aker og har siden vært styreformann og rådgiver for en rekke selskaper i inn og utland. Blant annet var jeg i fem år arbeidende styreformann i Acona Group as, sier han.
Konsulentvirksomheten førte ham inn i den eneste negative saken man kan finne om Jan Wennesland, nemlig påstandene om korrupsjon som skulle være begått i Peru av oljeselskapet Discover Petroleum, der han var styreformann. Beskyldningene ble senere dementerte fra alle hold, men Wennesland medgir at han følte et ”intenst ubehag” ved å se sitt navn i pressen på denne måten.
Personligheter
Etter å ha jobbet med personligheter som Arve Johnsen, Percy Barnevik og Kjell Almskog, gjør Wennesland seg noen refleksjoner. Han betegner alle tre som ”helt forskjellige”, men med sterke karaktertrekk.
- Kjell leser et regnskap som en bok og er knallgod på å følge opp ting og Percy hadde den unike egenskapen at når du snakket med ham var han bare opptatt av deg. Da vi skulle ha vårt første møte i ABB Olje- og gass på Holmenkollen, ba han meg komme til Zürich slik at jeg kunne briefe ham på flyreisen til Oslo. Hva Arve angår mener jeg at hans bidrag i den første fasen, sammen med Finn Lied, gjorde at Statoil overlevde og at norsk oljehistorie er blitt en suksess. Tre meget sterke personligheter, sier Wennesland.
Selv betegner han seg som ”en snill mann, men tøff forhandler”. I disse dager har han trappet litt ned på sitt engasjement, men er fortsatt arbeidende styremann på nesten full tid i Stavanger-bedriften Petromarker. Han er også sterkt engasjert i venneforeningen for onkel Reidar Wennesland og hans samling av Beat Art i Kristiansand. Han har vært gift med sin Jorunn i 46 år nå og de har hytte på Hovden og ved sjøen og en stor vennekrets både i inn- og utland. Sammen har de tre voksne barn, hvorav en sønn faktisk jobber i Statoil. Golfen holder han på komfortable 24 i handicap og rypejakt går han på så ofte han kan.
- Men jeg bryr meg ikke om jeg treffer med skuddene, smiler Jan Martin Wennesland.
Tekst og foto : Helge Keilen
Helge Keilen (62) har dekket næringslivsjournalistikk med hovedvekt på olje og energi siden 1971, først i dagspressen i Bergen og siden 1982 som redaktør og utgiver i Offshore Media Group AS. Han er i dag ansvarlig redaktør for magasinet Offshore & Energy samt nettstedene offshore.no og offshore247.com.
For kontakt: hk@offshore.no eller redaksjonen@offshore.no
Diskuter saken på Offshoreforum.no
Tidligere Helgeportretter:
12.mars: Johan Petter Barlindhaug - Nordlands trompet
26.februar: Marit Engebretsen - Oljebyråkraten
19. februar: Angela Ebbesen - Nettverksbyggeren
.jpg)
12. februar: Morten Wiencke - Demosjefen
5.februar: Terje Overvik - Mot alle odds
29. januar: Magne Ognedal - Oppegående oldefar
22. januar: Rolf Hestenes - Bransjesjefen
15. januar: Stein Bredal - På barrikadene
8. januar: Gunnar Backer - Seig mann
31. desember: Arnt Anders Wærnes - Ikke til salgs
18. desember: Erling Matland - Røsten fra Karmøy
11. desember: Peter Mellbye - Stayeren
4. desember: Heidi Petersen - Heidi fra Sandefjord
27. november: Elisabeth Berge - Yes, minister
20. november: Hans Henrik Ramm - Rammbo
13. november: Asbjørn Larsen - Gammal Saga
6. november: Kjell Ursin-Smith - Messegeneralen
30. oktober: Anne Grete Ellingsen - Banebryteren
23. oktober: Ingebrigt Moum - På overtid
16. oktober: Willy Olsen - Talerøret
9. oktober: Bente Nyland - Oljedirektøren
2. oktober: Finn Kristensen - Full gass
25. september: Bjørn Sund - Strategen
18. september : Olav Fjell - Hard som fjell
11. september: Tom Røtjer - Prosjektdirektøren
4. september: Erik Standal - Cruisekontroll
28. august: Lars Anders Myhre - Så hatten passer
.jpg)
21. august: Klaus-Ewald Holst - Gasskunden
.jpg)
14. august: Inge Hansen - Kapteinen
7. august: Gunnar Berge - Sosial demokrat
26. juni: Lars Takla - Kommandøren
19. juni: Rolf Øverland - Rocky III
12. juni: Ståle Kyllingstad - Jaktmennesket
5. juni: Tore Halvorsen - Mister subsea
29. mai: Nils Gulnes - Den aller første
22. mai: Thorleif Enger - Grønne Enger
8. mai: Henrik Carlsen - Et stykke oljehistorie
30. april: Kåre Storvik - En sherpa fra nord
24. april: Ole Anders Lindsetn - Superbyråkraten
17. april: Petter Nore - Gammel raddis
3. april: Arne Walther - Oljesmurt diplomati
27. mars: Olav Akselsen - Stortingets lengste
20. mars: Jostein Mykletun - Høyoktan (revisited)
13. mars: Morten Bøgild - Dansk kremmerånd
7. mars: Egil Bergsager - Entusiastisk edderkopp
27. februar: Svein Olsen - "Mister FPSO"
20. februar: Gulbrand Wangen - Senior service
13. februar: Erik Karlstrøm - Ut av klientrollen